Dato: 28. april 2011
Sted: Sentrum Scene
Gitarronking krever sjel.
Som mangeårig tilhenger av Eric Clapton, må jeg si at gitarronking ikke bare handler om tekniske ferdigheter. Mange ser opp til Clapton på grunn av hans status som gitarist. Visst er han dyktig, og han har gjort gitarspillet til sitt varemerke. Riktignok har han laget mye middelmådig på plate i løpet av årene, men gitar behersker han til det fulle.
Når det så kommer til den engelske Joe Bonamassa, som har erklært Eric Clapton som en av sine store forbilder, måtte jeg selvfølgelig gå. Det kan også nevnes at Clapton ifølge Dagbladet digger Bonamassa. Knut Eirik og jeg hadde store forventninger til konserten. Dette skulle være blues utenom det vanlige. Bonamassa skulle hente inspirasjon fra folkrock, prog og annet. Det gjorde han. Men.
Det åpnet jo så fint, Joe Bonamassa. Vårt Land digget konserten (ja vel). Men når du må gå ned i knestående og heve gitaren for å være sjef, da har du bommet. En og to ganger er greit, men når det blir en rutine på konserten, mister jeg interessen. Clapton lener bare hodet bakover og lukker øynene. Dét fordi han vet hva han gjør, og det vet publikummet, også.
Det var lett å høre at Bonamassa hadde hørt på de rette skivene. Når det gjelder Clapton, hadde han lyttet godt og mye til det glimrende konsertalbumet Just One Night og sangen Double Trouble. Ellers var blant annet Pink Floyds Shine On Your Crazy Diamond en sterk inspirasjonskilde.
Problemet var at Bonamassa lånte eller mer korrekt, stjal riffet, gjorde litt om og lagde en blues ut av det. Men hvor var Bonamassas uttrykk? Det manglet helt. Han er ikke annet enn en kopist som er god på gitar. Eric Clapton er beskyldt for å være en kopist, han også, men han har i hvert fall en egen stil. Han har hentet frem blueslåter og gjort dem til sine egne. Der ligger det en betydelig forskjell.
Nei, pell deg hjem og øv mer, Joe Bonamassa.