Dato: 16. november 2012
Sted: Sentrum Scene
Den engelske techno-duoen Orbital overbeviste med sin to timer lange konsert. Reisen tilbake til 90-tallet var glimrende.
Etter cirka ti år som Jarre-fan la jeg merke til at mange av 90-tallets elektroniske artister ikke bare var inspirert av Brian Eno, Tangerine Dream og Kraftwerk, men også i stor grad av Jean-Michel Jarre. Orbital var intet unntak. Jeg hører klare referanser, særlig på suiten som åpner albumet The Middle of Nowhere (1999). Duoen platedebuterte i 1991 og var blant de ledende artistene på 90-tallet innen elektronisk musikk.
Ifølge innlegg fra fansen på gruppens egen Facebook-side er det første gang Orbital er i Norge siden 1995. I anledning albumet Wonky er brødrene Phil og Paul Hartnoll på en omfattende verdensturné.
Orbital stod bak hver sin miksepult og hadde i tillegg en sequencer og en Mac. Musikken var tyngre og med utfyllende og nye partier i forhold til på plate. Det vekslet mellom tungt, dystert og rytmisk, og lekent, melodisk og harmonisk. Et stilfullt lysshow supplerte det elektroniske lydbildet.
Duoen lekte seg med samplinger fra andre artister, deriblant den kleine 80-tallshiten Heaven is a Place on Earth med Belinda Carlisle. Man smiler av sånt.
Orbital spilte flere låter fra den nye skiva som i mine ører er en blek kopi av fordums storhet, men gutta skuffet ikke og bød på flere godbiter fra 90-tallet, deriblant Satan.
Jeg har flere CD-er med Orbital, men de spilles ikke for ofte. Til det er musikken for programmert. For meg er Orbital 90-tallets Kraftwerk og The Orb 90-tallets Tangerine Dream. The Orb er langt mer organiske. Orbital er kult, men kan bli noe slitsomt å lytte til hjemme i stua.
Alt i alt en god konsert som bekreftet hvem som er 90-tallets technoguruer.