Dato: 14. november 2012
Sted: Cosmopolite
Sjelden har vel uttrykket «less is more» passet bedre om en konsert. Bill Frisell spilte en utsøkt konsert.
Den amerikanske frijazz-gitaristen Bill Frisell skulle fremføre musikken han har komponert til dokumentarfilmen om den store oversvømmelsen i Mississippi i 1927. Filmen er regissert av Bill Morrison. Mer enn en million mennesker ble jaget på flukt.
Musikken hadde elementer av amerikansk roots og swingjazz fra sent 1920-tall/tidlig 1930-tall, frijazz og fusion. Over scenen ble lengre utdrag fra dokumentarfilmen vist samtidig som Bill Frisell med sine tre musikere spilte – alt synkront med filmens bevegelser og tempo.
Bill Frisell hadde med seg Ron Miles på trompet, Tony Scherr på elbass og elgitar, og Kenny Wollesen på trommer. Frisell og bandet spilte nesten uavbrutt i 80 minutter før de gikk av scenen og kom inn igjen for ett ekstranummer.
Musikken var drømmende, minimalistisk og krevende. Bill Frisell demonstrerte enkelhetens kunst til det fulle. Han slapp seg aldri løs, før nest siste låt i hovedsettet da hele lydbildet åpnet seg, og hovedpersonen vendte seg ut mot publikum. Han stod hele tiden med venstre side mot publikum og snakket bare kort før konserten begynte. I en av de siste låtene ble også temaet fra første låt kort repetert. The Great Flood-musikken fremstod som en slags jazzopera i fri dressur.
Frisell tok aldri hovedrollen som supergitarist. Hele konserten var lydbildet i balanse. Ingen dominerte. Trompetisten stod som oftest for melodilinjene, mens Frisell sammen med Scherr (enten på gitar eller bass) fylte ut lydbildet. Trommis Wollesen holdt musikken sammen.
Mitt eneste forhold til Bill Frisell før denne konserten har vært samarbeidet med Arild Andersen på Molde-konserten. Ellers har jeg vært kjent med navnet, men ikke musikken.
Bill Frisell som også har spilt med David Sylvian, Ginger Baker, Joe Scofield og Brian Eno, må definitivt studeres nærmere.
Denne konserten var en stor musikalsk opplevelse.