Dato: 20. november 2012
Sted: Nasjonal jazzscene
Til tross for at John McLaughlin har en ensidig spillestil var dette en god konsert. Men den var ikke i nærheten å tangere Bill Frisells eksellente konsert uken før.
Det er to typer gitarister; de som er opptatt av å briljere, og de som er opptatt av gitarens klang. McLaughlin tilhører førstnevnte beskrivelse. Jeg foretrekker mest sistnevnte. Men siden John McLaughlin spilte i bandet til Miles Davis i deler av fusion-perioden, måtte jeg selvfølgelig gå.
McLaughlin har en gjenkjennelig spillestil. Det er noe bebop-aktig over gitarspillet. Frenetisk. Men det er også det McLaughlin gjør. 90 minutter med raske soli blir litt ensformig. McLaughlin hadde vunnet på å variere spille mer.
Etter Miles Davis-perioden gjorde McLaughlin seg bemerket med bandet Mahavishnu Orchestra. Musikken er en blanding av fusion, progrock og indisk. Tøffe saker. Men McLaughlin mangler det Miles Davis var eksperten på. Gi musikken rom og balanse.
John McLaughlin har hatt en lang solokarriere med flere plateutgivelser. Hans nyeste prosjekt er bandet The 4th Dimension, som spiller funky jazzrock. Et godt utgangspunkt for en stor musikkopplevelse. Men faktisk var McLaughlin bandets svakeste ledd på Nasjonal jazzscene. Bassist Etienne Mbappe imponerte mest, der han spilte soli som varierte mellom rå funk og myk melankoli. Keyboardist og annentrommis Gary Husband fylte ut lydbildet presist. Trommis Ranjit Barot var stilsikker og funky.
Vi fikk presentert låter fra store deler av karrieren, fra The 4th Dimensions to album via McLaughlins soloplater til John Coltranes A Love Supreme som finale.
McLaughlin ga sine tre bandmedlemmer mye plass og kom inn her og der for å spille en solo. Sånn sett arrangert i jazztradisjonen, men i et moderne lydbilde.
Alt i alt var dette en god konsert, men den går ikke på en ti-på-topp-liste.