Altoppslukende. Punk i symfoni. Intenst og nervepirrende. Det er nøkkelbegreper for Stian Westerhus’ halvannen times lange bestillingsverk «V» på Nasjonal Jazzscene.
Da Stian Westerhus sammen med bandet hadde sagt «takk» og vinket farvel og kom alene tilbake for ett ekstranummer, sa han ydmykt og tørt:
– Det er sjelden jeg spiller for et så bra publikum. Det er da man angrer på at man ikke har skrevet mer musikk.
Musikken var minst like «less is more» som denne kommentaren. Da hadde et fullsatt Nasjonal Jazzscene brølt i vill begeistring for en konsert uten noen pauser i en halvannen time som fullstendig tok pusten fra oss. Vi klappet så det gjorde vondt.
En mer soleklar sekser skal man lete lenge etter. Denne konserten hadde absolutt alt. Alt.
Støyende vakkert
Hvem er denne Stian Westerhus? Født på slutten av 1970-tallet, fra Steinkjer kommune. Bachelor i jazzstudier fra Middlesex University under Stuart Hall og master fra Jazzlinja (NTNU). Spilt med blant andre Sidsel Endresen, Jaga Jazzist og Susanne Sundfør. Kjent for sin eksperimentelle spillestil på elgitar.
I min bok går det en linje fra Terje Rypdal via Eivind Aarset til Stian Westerhus. Westerhus er beslektet med Aarset, som har referanser til Rypdal som også Westerhus har. Rypdal var og er både melodisk vakker og nervepirrende abstrakt. Aarset er mindre melodisk og mer abstrakt, mens Westerhus går lengst i vågale lydlandskaper.
Fredag kveld på Nasjonal Jazzscene hørte vi bestillingskonserten «V», med Westerhus på gitar og vokal i en mer kammermusikalsk form. Bandet bak Westerhus bestod av Helge Sten (synthesizer og elektronikk), Frode Haltli (trekkspill), Ståle Storløkken (flygel og synthesizer) og Erland Dahlen (trommer). Konserten vil jeg beskrive som en punksymfoni med referanser til tysk krautrock som Neu! (jeg tenker da spesielt på gitaristen Michael Rother) og elektronisk musikk som Tangerine Dream, samt rockeband som Black Sabbath og Pearl Jam.
Konserten var vakker og drømmende støymusikk. Lydbildet vekslet mellom det sarte og nakne til det brutale og bråkete. Jeg fikk assosiasjoner til Miles Davis’ kompromissløse elektriske periode på 1970-tallet. «V» tok fysisk tak i meg, jeg lukket øynene og forvant langt inn i musikken.
Lytteopplevelsen på Nasjonal Jazzscene var så deilig at det var smertefullt.
Genial historieforvaltning
Jeg har brukt utallige timer til å lytte til både Terje Rypdal og Eivind Aarset og gått på mange av deres konserter de seneste årene. Stian Westerhus er fersk i mine ører. I løpet av de siste dagene før fredagens konsert hørte jeg meg gjennom hans tre album på Spotify, «Terje Isungset/Stian Westerhus» (2008), «Pitch Black Star Spangled» (2010) og «Amputation» (2016). Dette er musikk jeg bare må utforske mer. På CD over anlegget hjemme.
Du danser ikke akkurat til Stian Westerhus, men du kan lett bli revet med av uventede stemningsskifter. Stian Westerhus er «deilig-vondt stemningsmusikk». Han spiller ikke gitar som de mange andre, altså lange, melodiøse soloer. Musikken er en slags «musique concrète» (konkret musikk) på elgitar.
Konkret musikk er et uttrykk for en retning innen den eksperimentelle musikken med utspring fra Paris på 1950- og 60-tallet, med pionerene Pierre Schaeffer og Pierre Henry i spissen. Schaeffer og Henry ledet Groupe de Recherches Musicales (GRM), hvor etter hvert store navn som Karlheinz Stockhausen, John Cage og Jean-Michel Jarre skulle studere. Enkelt forklart går konkret musikk ut på at musikk kan lages av (konkrete) lyder, og ikke nødvendigvis tradisjonelle instrumenter. Konkret musikk er en vesentlig grunnpilar i elektronisk musikk.
I de senere årene har Westerhus blitt en etterspurt komponist med bestillingsverker for Britten Sinfonia, Sydnederlandsk Philharmoni, Ultima og Trondheim jazzorkester.
Westerhus genistrek er at han bringer videre arven etter de nevnte Rypdal og Aarset ved å tilføye nye og spennende elementer som utfordrer oss i publikum samtidig som vi hører et anerkjennende nikk til forgjengerne.
Stramt samspill
Westerhus er tradisjonell i den forstand at han er veiviseren i musikken som Miles Davis. Westerhus gir bandet retningen, de bygger opp, Westerhus utvider og hele bandet driver musikken frem i en disharmonisk balanse. Haltli spilte små melodifragmenter på trekkspill som både Storløkken på flygel og synthesizer og Sten på elektroniske lydeffekter krydret. Westerhus hentet frem fiolinbuen og fylte ut lydbildet med uvanlige klanger. Trommis Dahlen holdt det som kunne høres ut som et lydkaos tett sammen. De gangene Westerhus sang var det med en like naken og direkte stemme som musikken for øvrig. For støymusikk er naken musikk. Bandet kan ikke gjemme bort eventuelle feil. Vi hørte ingen feil.
Westerhus’ bestillingsverk «V» er musikalsk rikdom på sitt aller beste; nyanserik, utfordrende, fengende og altoppslukende. Dette var den komplette konsertopplevelse.