Denne kvelden stod Ludvig van Beethovens fiolinkonsert og Anton Bruckners sjette symfoni på programmet. De har på hver sin særpregede måte definert romantikken på 1800-tallet.
Beethovens fiolinkonsert anses som et høydepunkt i romantikken generelt og for Beethoven spesielt. Der Beethoven ble forstått i sin samtid, skulle Bruckner få langt mindre anerkjennelse. Brahms derimot ble populær, mens Bruckner som gjerne kan betraktes som mer spennende musikalsk stod i skyggen.
I Oslo Konserthus dirigerte Juanjo Mena Oslo Filharmoniske orkester, og James Ehnes var solist på sin Stradvarius fiolin. Jeg har hørt fiolinkonserten en gang før for fem år siden. Den gang skrev jeg at jeg har vendt meg til Anne-Sophie Mutters innspilling av Beethovens fiolinkonsert med Berlinfilharmonien og dirigent Herbert von Karajan.
Rom i musikken
Ludvig van Beethoven fra Köln (1770-1827) fullførte sin eneste fiolinkonsert i 1806. Det sies at partituret ble ferdig bare to dager før urfremførelsen, og konserten ble nesten spilt rett fra bladet. Suksessen uteble, og Beethoven arrangerte den for klaver, men originalen ble populær da den 13 år gamle fiolinisten Joseph Joachim fremførte den i London under Mendelssohn i 1844, 27 år etter Beethovens død. Førstesatsen er lang, dramatisk og typisk Beethoven. Andresatsen viser komponisten på sitt varmeste og mest lyriske, mens den livlige, trivelige og folkelige tredjesatsen byr på noen skikkelige virtuose utfordringer for solisten.
I 2013 hadde Terje Tønnesen store sko å fylle. Han spilte langt mer rocka enn Anne-Sophie Mutter, skrev jeg for fem år siden. Eller sagt på en annen måte, i de mest skjøre solopartiene til Mutter ble Tønnesen mer grøtete. Jeg hører hver enkelt streng hver for seg i Mutters spill, det gjorde jeg ikke med Tønnesen.
James Ehnes var noe helt annet. Ehnes fikk frem dramatikken og følelsene i fiolinkonserten, nyansene og dynamikken. Der Tønnesen var voldsom, kunne jeg høre Ehnes fremheve de små detaljene i fiolinspillet. Ehnes fikk meg til å tenke på Hilary Hahn. De har til dels samme spillestil ved å gi rom i musikken som gir lytteren anledning til å fordøye alle inntrykkene. Etter konserten signerte Ehnes CD-er og han fremstod som en vennlig og ydmyk storhet.
Grensesprengende Bruckner
75 år senere skulle den østerrikske komponisten og organisten Anton Bruckner (1824-1896) ta Beethovens ideer mange skritt videre. Bruckner fikk musikkundervisning i tiårsalderen og var korgutt i St. Florian, og utdannet seg senere til skolelærer og jobbet som lærer og organist. I 1868 ble han professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet i Wien. Noen år tidligere hadde Bruckner stiftet bekjentskap med Wagners musikk. Det skulle få en avgjørende betydning for komponisten Bruckner. Han ble inspirert til å bryte musikkteoretiske regler. Bruckner hentet også inspirasjon fra Beethoven og Schubert.
Myten om Bruckner er at han skrev samme symfonien flere ganger. Det er feil. Typisk for Bruckners symfonier var at han så på orkesteret som et orgel og komponerte deretter. Bruckner skrev gjerne tre temaer i hver sats (triangulær komposisjon) i stedet for to som er det tradisjonelle, og som regel var de tre meloditemaene variasjoner over samme melodiske grunnidé. Det geniale med dette var at hver symfoni høres ut som en stor melodi. Bruckner stoppet ikke med det, han brukte samme melodiske idé i flere symfonier, slik at symfoniene er en og samme melodi, altså én melodi. Sagt på en annen måte, Bruckners symfonier er variasjoner over samme melodi. Særlig i den femte, syvende, åttende og niende symfoni kan man høre at det er de samme temaene som går igjen.
Upåklagelig vakkert
Han sjette symfoni har ikke fått den samme status som de allerede nevnte. Det kan ha sammenheng med at Bruckner er mer tradisjonell. Like fullt er den sjette symfonien rik på kontraster, melankoli og dyster dramatikk. For dem som foretrekker eksempelvis den femte symfonien, er meloditema og stemning i andre sats av sjette symfoni gjenkjennelig. Her er Bruckner sårbar og naken, mens han i tredje og fjerde sats er mer støyende og dramatisk.
Som med den femte symfonien for to år siden, ga Oslo filharmoniske orkester meg en intens og rik lytteopplevelse, men blåserne overdøvet resten av orkesteret i de mest dramatiske partiene, særlig i de to siste satsene. For øvrig var fremføringen upåklagelig vakker.
KONSERTANMELDELSE: Ikke uforglemmelig Beethoven og Mahler i Oslo Konserthus