Dato: 4. april 2013
Sted: Rockefeller, Oslo
Jeg hadde bare så vidt hørt om bandet, men Kristian fikk meg med på konsert. Jeg ble positivt overrasket.
Vi var seks stykker som var på konserten. Foruten Kristian og jeg, Trond og samboeren, og et par andre journalister. Jeg ble med på ren impuls. Kristian hadde en billett til overs. Jeg hadde overhodet ingen kjennskap til musikken, men visste om bandet.
Gaslight Anthem ble dannet i 2005. Gutta har røtter i punken, og har blandet uttrykket med Bruce Springsteen i hovedsak. På People’s hørte jeg en sang fra skiva American Slang som var en typisk «ut-å-kjøre-bil»-musikk.
I løpet av de 20 første minuttene hadde kvintetten spilt åtte låter. Effektiv åpning. De første låtene fikk jeg ikke helt tak på. Det var energisk og «rett frem». Greit nok. Etter en halvtimes tid løsnet det, etter min mening. Bandet varierte spillestilen og uttrykket i større grad. En og annen roligere låt, tilløp til mer komplekse arrangementer. Så kom noen kjente låter som inviterte til allsang og kasting av ølglass i lufta. Jeg smilte og drakk mer øl.
Midt i en låt kom et utdrag fra Iggy Pops Passenger. Korrekt og flott gjort. Som finale spilte Gaslight Anthem The Whos Baba O’Riley. Gaslight Anthem spilte ikke en nyansert versjon ala The Who, men rendyrket punken i sangen. Sikkert smart nok det. Hvis Gaslight Anthem skulle ha forsøkt å spille som The Who, ville det ikke ha gått. Sangen er vrien.
Gaslight Anthems musikk er ikke umiddelbart min favorittsjanger, men lyttet man godt etter var det flere interessante nyanser i det energiske og rasktløpende lydbildet. Og sanger og gitarist Brian Fallon hadde god kontakt med publikum, lo og fleipet mye mellom sangene. Bra stemme. De første sangene manglet til dels fengende melodier, men etter hvert ble det stadig mer nynnbart.
Jeg er usikker på om jeg kommer til å lytte andektig til bandet i stua, men konserten var en flott opplevelse.