Dato: 27. november 2012
Sted: Dattera til Hagen
Jarres tidligere bandmedlem Dominique Perrier ga noen titalls publikummere en hyggelig konsert. Tidvis lekent, men aldri genialt.
Dominique Perrier Project hadde sin første norgeskonsert denne kvelden. Lydbildet var nakent og minimalistisk. Tidvis var musikken leken og eksperimentell, andre ganger mer anonym. Jeg var redd for at Perrier skulle kopiere Jarre ved å bygge opp et stort lydbilde med lag-på-lag-arrangementer som Jarre er kjent for, men heldigvis har Perrier sin egen stil.
Siden dette var en konsert på dugnad i regi av den norske Jarre-fanklubben, virket det hele noe løst og uferdig fra Perriers side. Det var mest «hyggelig». Men for all del, musikken var mer enn interessant. Samspillet var tett og lekent på enkelte låter, særlig med Valy på bass og Lacombe på elektrisk fiolin.
Dominique Perrier spilte med Jean-Michel Jarre 1981-1997 og 2007-2009. Perrier og bandkollega i Space Art, trommis Roger Rizzitelli spilte med Jarre i Kina høsten 1981. Perrier og Rizzitelli grunnla Space Art i 1977, men de la opp på ubestemt tid i 1981.
Space Art solgte tre millioner eksemplarer av sine tre album på 70-tallet. Siden Rizzitelli døde i 2010, ble planene om en gjenforening av Space Art lagt på is. Men Perrier hadde komponert ny musikk og ga den ut på platen Space Art Tribute under artistnavnet Dominique Perrier Project. Albumet inneholder nykomponert musikk i stil med den klassiske synth-/prog-/space-musikken som gjorde Space Art til et av Frankrikes mestselgende instrumentalband på 70-tallet. Det nye albumet er også påvirket av den senere tids bølge av fransk elektronika, jazz, og selvsagt Perriers samarbeid med Jean-Michel Jarre.
Dominique Perrier Project har i høst holdt konserter i Tyskland, Spania, Nederland og Frankrike. Firemannsbandet består av Dominique Perrier (synth), Alain Pype (trommer), Michel Valy (bass) og Lilli Lacombe (elektrisk fiolin, synth og vokal). Valy spilte med Jarre på The Oxygene Tour i 1997 som også Perrier var med på.
Der Dominique Perrier hadde sitt eget uttrykk, var oppvarmingen med Glenn Main monoton og uoriginal. Glenn Main er av enkelte medier og andre blitt omtalt som «Norges Jean-Michel Jarre». Sammenlikningen er lett å forstå. Ikke fordi Main tar arven etter Jarre videre, men fordi han er en dårlig kopi. Alle låtene var bygget opp over samme lest; rullende sequencer ala Oxygene 5, trommemaskin, litt svevende synth, og vekselsvis solo på en vrengende synth-lyd og synth-piano. Og alltid gikk Main opp en oktav mot slutten i hovedsoloen.
Høydepunktet var et harry synthgitar-nummer, hvor Main dro litt av Smoke on the Water. Det sier jo sitt.