Hver gang jeg hører Paul McCartney, enten på plate eller DVD/Blue-Ray, kjenner jeg på hvor tilfredsstillende og befriende det er å være skikkelig fan. Men hvor store forventninger skal jeg ha til hans kommende album New?
Jeg må innrømme at iveren ikke er like stor lenger. Naturlig nok. Legenden selv, arbeidshesten som tok initiativet og var drivkraften bak tidløse album som Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band og Abbey Road med The Beatles, og som skriver klassikere mens han er ute på bar med Dustin Hoffman (dét er en interessant historie, men den tar vi en annen gang, ok?).
Det er lenge siden 70-tallet og Wings, det er 16 år siden det siste store albumet, Flaming Pie. Paul McCartney har skrevet mye solid og bra siden The Beatles, og han har fått mye, virkelig mye ufortjent kritikk etter bruddet med Fab Four (John Lennon har ufortjent blitt en gud).
Men hvor mye skal jeg glede meg til New?
Fire i Aftenposten
Aftenposten triller en firer, og skriver at «alternativt kan man spore nytt, og høre musikk som aldri før er sluppet fra legendens hånd». Musikkekspert og journalist Jon Vidar Bergan skriver på Facebook at Paul McCartneys nye plate er «bra». Den engelske avisen The Guardian gir tre stjerner. Avisen mener det er enkelte store øyeblikk på platen, på avantgardistisk vis og understreker at det var Paul som spilte gitar på Good Morning, Good Morning (1967). Men platen taper terreng på grunn av for mange lettvinte låter.
Jeg har ikke hørt albumet ennå, ikke annet enn noen klipp på YouTube av Paul og bandet som røper nyheter fra scenen. Det låter fint, men nakkehårene reiser seg ikke. Paul har en ujevn post-Beatles-karriere. Noen plater er på høyde med The Beatles, men mange er gode eller bare middels. Enkelte er virkelig ikke verdt pengene. Men etter 30 år som Beatles-fan, håper jeg fortsatt på en perle fra den store melodikeren. Låtskriveren som er lett tilgjengelig samtidig som han kan eksperimentere på beste avantgardiske vis.
Blir det slik på New?
Mer om det i en utfyllende anmeldelse ganske snart.