Dato: 27. mai 2013
Sted: Oslo Konserthus
To stemmer. Én stemning. Emmylou Harris og Rodney Crowell utfylte hverandre vakkert i over to og en halv time, men publikum var avventende.
Min kjennskap til Emmylou Harris er ved navn og hennes samarbeid med Mark Knopfler (All The Roadrunning i 2006). Rodney Crowell kjenner jeg bare så vidt til. Men uansett, jeg ville høre denne konserten fordi jeg visste at det ville bli spesielt. Og det ble det.
Hva skulle jeg forvente? Jeg var ganske avslappet. Som vanlig, Knut Eirik satt ved siden av. Vi sa ikke stort, vi visste hva vi var på. Nøyaktig 19:30 gikk de to aldrende country-legender på scenen sammen med bandet The Red Dirt Boys. Stemmen til Emmylou er imponerende, muligens kan man høre at hun er eldre, men jeg er sikker på at få synger som hun gjør i hennes alder (66 år). Rodney Crowells sangstemme kunne minne om Roy Orbison.
Konserten åpnet med Return Of The Grievous Angel (Gram Parsons) og gikk over i Wheels. Duoen sang Townes van Zandt (Pancho & Lefty og If I Needed You) og Kris Kristoffersen (Chase The Feeling). I mine ører låt dette akkurat så nakent og røft jeg liker det, uten at jeg kjenner originalversjonene godt nok.
Emmylou Harris og Rodney Crowell har en historie sammen siden midten av 1970-tallet. De spilte sammen i hennes The Hot Band. Han skrev også flere av sangene. Old Yellow Moon er det første albumet de to gjør sammen, det kom i februar 2013. Et utvalg ble fremført i Konserthuset. Skiva inneholder fire nye låter skrevet av Crowell og åtte coverlåter, deriblant Hank De Vitos Hanging Up My Heart, Roger Millers Invitation To The Blues og Allen Reynolds’ Dreaming My Dreams.
Jeg likte denne konserten. Bandet var samspilt. Lydbildet var stramt. Riktignok var lyden i begynnelsen for ubalansert, og utover i konserten hadde jeg problemer med å høre de akustiske gitarene til Emmylou og Rodney. Men det skyldes akustikken i Oslo Konserthus. Rent musikalsk var denne konserten god.
Mest av alt handlet konserten om Emmylou selv om luringen Rodney glimtet til her og der. Det var hennes stemme og hennes tolkninger som trakk oppmerksomheten. Rodney Crowell har det som skal til, men det er noe mer spesielt med Emmylou Harris. Og da er det kritikkverdig at det norske publikummet sitter så stille og høflige i stolene sine. Mot slutten reiste publikum seg riktignok i vill begeistring.
I løpet av konserten kom Love Hurts. Som ekstranumre fremførte duoen med band Stars On The Water og One Of These Days.
Konserten var godt strukturert. Emmylou Harris satt alene på krakken og hyllet sin avdøde venninne, sangerinnen Kate McGarrigle i sangen Darlin’ Kate, som Emmylou Harris har skrevet selv. I neste øyeblikk ble lavmælt country til et abstrakt lydinferno med en avsluttende gitarsolo som klimaks.
Emmylou og Rodney røpet en bredde og allsidighet. Tidvis var det rutinepreget, men mest av alt var det flott.
Mark Knopfler & Emmylou Harris – An Evening Of Duets 2006, Oslo Spektrum