Dweezil Zappa fra Roxy til Sentrum Scene

EKSPERIMENTELT: For noen er jazz (og annen eksperimentell musikk) rart.

Frank Zappas Roxy & Elsewhere er blant de beste konsertalbum noensinne. Sønnen Dweezil Zappa markerer 40-årsjubileet med egen turné.

Roxy & Elsewhere kom ut i en svært kreativ periode for Frank Zappa. I løpet av fem år, fra 1969 til 1974, kom han med plater som Hot Rats, The Grand Wazoo, Overnite Sensation, Apostrophe(‘) og Roxy & Elsewhere. Fellesnevneren for disse platene er at Frank Zappa utforsket ulike former for fusion – fra jazzrock til rocka samtidsmusikk. Dette parallelt med at Miles Davis sprengte grensene for fusion innen jazzen.

Zappa var rockemusikeren som tok i bruk jazzens uttrykksform for å ta rocken opp til et høyere nivå, Davis var jazzmusikeren som lot seg inspirere av funk, rock og elektronisk til å fornye jazzmusikken.

– Jazz is not dead. It just smells funny, sa Frank Zappa under den siste sangen på Roxy & Elsewhere, Be-Bop Tango (of the Old Jazzmen’s Church).

Zappa hevdet at han ikke likte jazz. Men jazz var nok mye viktigere for Zappas musikk enn Zappa sa i intervjuer. Og det visste han selvfølgelig.

Mothers i samtiden

Skiva Roxy & Elsewhere ga Zappa ut med gruppen Mothers, tidligere kjent som Mothers of Invention (da med en annen besetning). Besetningen på albumet var, foruten sjefen selv på gitar og vokal, George Duke (keyboard, synthesizer og vokal), Tom Fowler (bass), Ruth Underwood (perkusjon), Jeff Simmons (rytmegitar, sang), Don Preston (synthesizer), Bruce Fowler (trombone, dansing), Walt Fowler (trompet), Napoleon Murphy Brock (tenorsaksofon, fløyte, vokal), Ralph Humphrey (trommer) og Chester Thompson (trommer).

 

Zappa følger opp linjene fra tiden med det originale Mothers of Invention, men samtidsmusikken er langt mer jazzete og strammere i arrangementene. På Roxy & Elsewhere har Zappa definitivt funnet balansen mellom samtidsmusikk, jazz og rock – ingen av stilartene dominerer, det er én stilart.

Mesteparten av konsertopptaket er fra klubben The Roxy Theatre i Hollywood 8., 9. og 10. desember 1973. Deler av platen er hentet fra andre konserter i 1974, og enkelte lydpålegg er gjort i studio før plateutgivelse.

Sjeldent samspill

Platen bør helst lyttes til i sin helhet. Da gir overgangene mellom sangene, og alt Zappa sier mellom låtene en større mening, enn om man plukker ut enkeltspor alene. Zappas konserter var en blanding av tradisjonell konsert, revy og (absurd) teater. Frank Zappa inntok rollen som konferansier, bandleder og solist. Enkelte av bandmedlemmene fikk i oppgave å krydre konsertene med teatralske innspill – som i dette tilfellet Bruce Fowlers dansing.

Skal jeg likevel trekke frem høydepunkter, velger jeg Don’t You Ever Wash That Thing?, Pygmy Twylyte, Cheepnis og Be-Bop Tango. Bandet er så samspilt som de færreste andre band den gang, før eller siden, eller som noen av de andre bandene Zappa selv hadde, kanskje med unntak av besetningen fra 1988-turneen.

Usikre forventninger

Dweezil Zappa har turnert med sitt Zappa plays Zappa-prosjekt siden 2005, i Oslo for første gang året etter. Han har vært innom flere sider av farens karriere. Tidlig Mothers, 80-talls samtidsmusikk, hele Apostrophe(‘)-albumet og flere utdrag fra 70-tallets mange fusion-plater.

Jeg har aldri gått skuffet hjem fra en Zappa plays Zappa-konsert, og jeg har vært på samtlige som har vært på Sentrum Scene. Så jeg har all grunn til å forvente at Dweezil og bandet innfrir. Men hvordan de gjør det, vil søndagens konsert vise. Vil Dweezil legge seg tettest mulig opp mot originalen, eller vil han leke seg med konsertalbumet?

Og til slutt, det er på tide at en konsertfilm kommer på DVD og Blue-Ray før det er for sent. Sånn for å ha nevnt det.

martin.aasen.wright@gmail.com

Frank Zappa – The Roxy (utdrag):

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.