Paul McCartney overrasker med skitten country og elektroniske lydlandskaper på sin nye plate New. Hadde han holdt denne linjen helt ut, ville denne platen ha blitt genial.
Selv om Paul ikke er like melodisk sterk som tidligere er flere av melodilinjene velkjent McCartney. Det er derimot de mer modernistiske låtene og spennvidden i det musikalske landskapet som hever denne platen til noe mer enn en middelmådighet.
New følger opp det elektroniske lydbildet på Electric Arguments (2008), platen som Paul ga ut under pseudonymet Fireman, et samarbeid med Youth, som tidlig på 90-tallet var med i den elektroniske gruppen The Orb. På New er det også mer melodiøse låter, deriblant Beatles-pastisjen New, og den syrlige hilsenen til musikkjournalister og forstå-seg-på-ere, Early Days.
Paul vinner på at han ser fremover, uten at jeg forventer en ny Sgt. Pepper eller Ram. Paul sitter ikke – som mange tror, bare igjen i gamle Beatles-minner. Det er alle sideprosjektene en bekreftelse på. Paul har siden 1991 skrevet korverk, orkesterverk og ballett, laget elektronisk musikk og remikset egen musikk sammen med Freelance Hellraiser (Roy Kerr), under navnet Twin Freaks. Og på hovedalbumene kan denne ungdommelige lekenheten smitte over.
Selv om Paul ikke er like melodisk sterk som tidligere er flere av melodilinjene velkjent McCartney. Det er derimot de mer modernistiske låtene og spennvidden i det musikalske landskapet som hever denne platen til noe mer enn en middelmådighet. Paul er gjennomgående mørk. Paul hilser til sitt eget Beatles, Wings og eksperimentering med forskjellige musikalske uttrykk gjennom karrieren.
Paul har fire produsenter med på laget; Giles Martin (sønnen til George Martin), Ethan Johns (sønnen til Glyn Johns), Paul Epsworth (produsert for Adele, Primal Scream) og Mark Ronson (musiker, DJ og produsent). Til tross for fire produsenter, har albumet en helhet. Platen er på ingen måte overprodusert.
Sammen med John
Tittelsangen er en lett og fin, melodiøs sang som umiddelbart trekker assosiasjonene til Good Day Sunshine og Penny Lane. En munter Paul McCartney-låt det er lett å nynne til. Early Days er platens sterkeste låt som minner om, eh, gamle dager. Paul minnes den første tiden med sin venn og musikalske bror, John. Før The Beatles nådde verdensherredømme. Mot slutten retter Paul pekefingeren til alle dem som mener å vite hvem som gjorde hva på Beatles’ plater. Mellom linjene tolker jeg Paul dithen at de fleste har bedømt John som den mest kreative i The Beatles, og at Paul bare var en nyttig co-pilot.
But as for me I don’t see how they can remember
When they weren’t where it was at
And they can’t take it from me if they try
I lived through those early days
Men Paul raljerer ikke. Til det, kan man heller lese selvbiografien Many Years From Now (1997).
Paul sitter ikke bare igjen i gamle Beatles-minner
I Can Bet er en påminnelse om hva han drev på med Wings på midten av 70-tallet, dog i et mer oppgradert lydbilde. Blant de mest modernistiske sangene er Road platens definitive høydepunkt. Ganske utypisk Paul, hvis man betrakter ham som en eks-Beatle som bare skrev sanger som Yesterday og Let It Be. Men er dette utypisk Paul? Lydbildet er mørkt, drevet frem av celeste, piano og forvrengt sangstemme. Et tilsvarende lydbilde var det mye av på Electric Arguments, denne gangen er det mer finpusset. Paul legger vekt på at lydlandskap er viktigere enn en fengende melodi.
På albumet er ikke Pauls skoledannende bassganger like tydelig fremme i lydbildet som på de mer Beatles-aktige soloplatene Flaming Pie og Chaos And Creation In The Backyard.
Fjollete ohhh-ing
Men så ødelegger Paul for seg selv – igjen. Han må ta med en fjollete hei-og-hå-låt, Everybody Out There, som garantert blir et fast innslag på de gigantiske stadionkonsertene. Etter 50 år som superstjerne og innovativ låtskriver må Paul McCartney servere meg slikt møl.
Hey, everybody out there
You know what it’s like
If you haven’t got a life
When you haven’t got a life
(etterfulgt av mye ohh-hoing).
Enkle tekster
Og på tekstfronten har Paul tatt for mange lettvinte løsninger. On My Way To Work kunne ha vært en sang om det intetsigende daglivet, sett fra et sete på bussen. Og det er godt mulig det er det Paul sikter til. Men teksten blir for enkel. Den er direkte, men ikke poetisk. Det ligger ikke nok mellom linjene.
On my way to work
I rode a big green bus
I could see everything
From the upper deck
People came and went
Smoking cigarettes
I picked the packets up
When the people left
But all the time I thought of you
How far away the future seemed
Hva er det ikke å skjønne her?
Sterke bonusspor
Men, hvis du sjekker ut bonussporene, vil du finne en overraskende spennende og skitten countrylåt (har Paul McCartney og Jeff Tweedy begynt å henge sammen?), noe av det tøffeste Paul har kommet med på lenge, og en sår pianoballade til Nancy (hans tredje og nåværende kone, Nancy er gjennomgangstema på platen). Teksten er helt åpen og enkel, men med den nakne stemningen blir dette ganske fint.
Paul McCartney er fortsatt sulten. Han søker fortsatt nye måter å skrive om den store kjærligheten og livet på. På enkelte låter treffer Paul godt, men dessverre er det enkelte lettvinte løsninger som trekker ned helhetsinntrykket.