Agnetha Fältskog antyder en gjenforening med ABBA neste år i forbindelse med 40-årsjubileet for Waterloo. La oss håpe det aldri skjer.
Musikkavisen New Musical Express melder at vokalist Agnetha Fältskog i et intervju med den tyske avisen Welt am Sonntag (Die Welt) skal ha sagt at hun, Anni-Frid Lyngstad, Björn Ulvaeus og Benny Andersson vurderer en gjenforeningskonsert i 2014, 40 år etter gjennombruddet med sangen Waterloo under den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix.
– Dette er noe vi selvfølgelig tenker på. Vi har planer om å gjøre noe sammen i forbindelse med jubileet, men eksakt hva vi kommer til å gjøre kan jeg ikke si mer om nå, sier Fältskog til den tyske avisen.
Senest i 2008 satte Björn Ulvaeus og Benny Andersson foten ned for en gjenforening. De takket også nei til tilbudet om en milliard amerikanske dollar for en gjenforeningsturné i 2000.
Patetiske gjenforeninger
Og slik skal det være. ABBA må aldri falle for fristelsen å spille sammen igjen. Dette gjelder ikke bare ABBA. Hvor går grensen for en gjenforening? Når er det spennende? Når er det bare patetisk? For hvilke forventninger skal vi ha hvis et band som ABBA eller noen av de andre fra samme epoke, gjenforener seg og legger ut på turné? Er det for å se eller høre? Når er en gjenforening med gamle helter velkommen?
Hele originalbesetningen må stille under en gjenforening. Det er for mange skrekkeksempler på mer eller mindre minneverdige begivenheter med noen av originalmedlemmene. Bare tenk på The Doors og Queen.
På begynnelsen av 2000-tallet gikk The Doors under navnet Riders On The Storm, med kun gitarist Robby Krieger og keyboardist Ray Manzarek fra originalbesetningen. Brett Scallions (eks-Fuel) prøvde å likne på Jim Morrison, både i vokalprestasjoner og utseende. Queen kalte seg for Queen + Paul Rodgers. 13 år etter Freddie Mercurys død gjenoppstod bandet med gitarist Brian May og trommis Roger Taylor. Bassist John Deacon har pensjonert seg, men aksepterer tydeligvis at de to andre bruker bandnavnet. Den tidligere Free- og Bad Company-vokalisten Paul Rodgers har erstattet Mercury.
Vil vi ha slike gjenforeninger? Nei. Ved en gjenforening må også bandet ha et ønske om å spille sammen igjen. Av kunstneriske grunner. Først da kan det være håp om at det musikalske nivået nærmer seg storhetstidens.
Band som Genesis skulle ha kjent sin begrensning og lagt opp etter at Peter Gabriel forlot bandet i 1975. I hvertfall etter at gitarist Steve Hackett takket for seg tre år senere. De to første platene etter Gabriel-epoken holder høyt nivå, men Phil Collins’ Genesis er ikke verdt mange sekundene i spilleren. Den musikalske brodden er borte. Og da Collins forlot gruppen i 1996, skjønte ikke Tony Banks og Mike Rutherford at det nå ville være dags for å gjøre noe annet. Nei da, ny plate og ny turné.
ABBA The Winner Takes It All:
Fenomenet The Who
Det finnes riktignok unntak. The Who burde ha gjort som Led Zeppelin i 1980 og lagt opp da Keith Moon døde i 1978, men siden Pete Townshend, Roger Daltrey og John Entwistle allikevel valgte å fortsette, ender The Who opp i en mellomposisjon.
Til tross for oppløsningen av bandet, med Kenney Jones på trommer, i 1983, er gruppen kommet tilbake med forskjellige besetninger. Opptredenen under Live Aid i 1985 og Tommy-turneen i 1989 kan ses på som en forlengelse av villredet The Who var i de første årene etter Keith Moons død. Derimot er det flere argumenter for at The Who 1996-2001 og 2002-i dag fortsatt kan opptre med deler av æren i behold: Bandet fant sammen igjen for 17 år siden også av musikalske grunner. Pete Townshend fant tilbake gnisten 1999-2001, og The Who fremstod som et vitalt band. Bare ta en titt på konsertfilmene The Vegas Job og Concert for New York City. Etter bassist John Entwistles død i 2002 ønsket Daltrey og Townshend å fortsette i det sporet. Det er absolutt forståelig, men det største problemet for «The Two» er at de er The Who samtidig som de ikke er det.
Townshend har også vært bevisst på å finne nye turnémusikere som har en tett tilknytning til The Who. Keyboardist John Bundrick har vært med siden 1979 (med unntak av 1981-1989). Trommeslager Zak Starkey (1996-i dag) hadde både pappa Ringo og hans gode venn Keith Moon som trommelærere. Etter Entwistles død i 2002 kom bassist Pino Palladino inn som erstatter fra Townshends soloband.
The Who låter i dag ikke i nærheten av hva det gjorde 1964-1978, og det hadde nok vært langt mer redelig av Townshend å bruke artistnavnet Townshend & Daltrey (tilsvarende Page & Plant på 1990-tallet), men det selger kanskje ikke like godt? Samtidig skal det understrekes at The Who siden 1996 har vært langt mer tro sine røtter og glansdager enn gruppen var på 1980-tallet.
Nei takk, The Beatles
The Beatles ble heldigvis, med unntak av «The Threetles»-samarbeidet under Anthology på midten av 1990-tallet, aldri gjenforent.
The Beatles ga seg mens de var på topp. En gjenforening før John Lennons død hadde sannsynligvis ikke vært særlig gledelig, fordi de fire beatlene hadde kranglet for mye allerede. En av hovedårsakene til at The Beatles i utgangspunktet ble oppløst, var behovet for å arbeide på egenhånd. George Harrison hadde fått nok av hersingen fra Paul McCartney, samt dominansen fra duoen Lennon & McCartney. Paul trivdes med sitt Wings, og Ringo fikk fart på låtskrivingen og filminnspillingene. Hvorfor komme sammen igjen, da?
Kanskje hadde en gjenforening på midten av 1970-tallet resultert i gode studioalbum og en rekke minneverdige konserter, men det er tvilsomt at sammenkomsten ville ha vært særlig langvarig og lykkelig for de fire involverte. Og hvis The Beatles hadde fortsatt helt frem til Johns død, kunne kvaliteten på platene jevnt over ha vært god. For mange av soloplatene til John, Paul og George var meget sterke, og enkelte av Ringos album var gode, men det hadde også vært en betydelig risiko for at The Beatles hadde kjørt i samme løype som The Rolling Stones, med stadig svakere album og enda større turneer for å opprettholde interessen hos publikum og media.
Til tross for at The Beatles var en gigantindustri allerede på 1960-tallet, var det skapergleden og gløden om stadig forbedring som var drivkraften bak suksessen.
Gjenskape magien
Etter 1980 ville en gjenforening av de tre gjenlevende beatlene høyst sannsynlig ha vært en gedigen skuffelse. For The Beatles er mer enn tidløs musikk. The Beatles er en av de fremste eksponenter for 1960-tallets ungdomskultur, og derfor handler en gjenforening av The Beatles også om å gjenskape stemningen fra den epoken. «The Threetles» hadde ikke klart det. På de to sangene, Free As A Bird og Real Love, mestret ikke Paul, George og Ringo å gjenopplive den magien alle fire skapte sammen på 1960-tallet. I beste fall finpusset de tre middelaldrende beatlene på to middelmådige sanger fra Johns senere soloperiode. Nostalgien tok over for magien.
På 1960-tallet bestod The Beatles av fire unge, kreative og sultne musikere, som sammen trakk frem det beste i hverandre. På 90-tallet hadde de tre gjenlevende blitt vel 25 år eldre og vokst langt i hver sin retning, både kunstnerisk og personlig. Hvordan ville en friluftskonsert i Central Park eller en omfattende turné ha vært, da?
Krevende vokalprestasjoner
ABBA som ga ut sin siste plate, The Visitors i 1981 og oppløst året etter, står langt på vei i samme dilemma som The Beatles ville ha gjort. Det skjønner komponistene Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Den ellers så nynnbare musikken er langt mer kompleks enn det mange tror. Et gjenforent ABBA måtte ha jobbet lenge, og trolig ikke lyktes, med å finne tilbake til den spesielle magien. Og da sangprestasjonene til Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad var særdeles krevende på 1970- og 80-tallet, ville det 30-40 år senere ikke være noe lettere for damene å gjenskape det samme – uansett hvor mye moderne teknologi de måtte bruke som hjelpemidler.
Ulveaus har uttalt at penger ikke er motivet for en gjenforening, og at fansen nok vil foretrekke å huske ABBA for det bandet var; unge, overstrømmende, fulle av energi og ambisjoner.
La det være med det, Agnetha.