Først døde Tom Petty. Deretter gikk Norwegian Wood-festivalen konkurs noen få uker senere. Heretter blir jeg hjemme med platene mine.
Kanskje er jeg noe overdramatisk, men faktisk er dette en nokså presis virkelighetsbeskrivelse. Jeg har – i likhet med mange andre, mistet en festival som jeg satte stor pris på. Norwegian Wood var på mange måter «min» festival. Jeg har alltid følt meg litt for gammel og for lite oppdatert for Øya selv om det er noen konserter der jeg gjerne skulle ha opplevd som Wilco i 2009 og Susanne Sundfør i 2015. Men i det store og det hele har jeg følt meg mer hjemme i Frognerbadet, hvor artistene for lengst ikke hadde mer å bevise og vi ikke hadde mer å strebe etter.
Vi nøt musikken, sola og ølen, og artistene ga oss det vi forventet.
Slutt etter 25 år
Tirsdag ettermiddag denne uken ble Norwegian Wood slått konkurs i Asker og Bærum tingrett. Ifølge advokat Andreas Strime Christensen, som er oppnevnt som bostyrer, er det selskapets styre som har besluttet å begjære oppbud, skriver Dagens Næringsliv. En av flere årsaker til konkursen skal være at årets festival ikke fikk nok publikum fordi Norwegian Wood kom for sent i gang med markedsføringen. Styret opplyser videre til Dagens Næringsliv at det ikke har kommet til enighet med kreditorene i etterkant og at det er en underdekning på cirka syv millioner kroner.
Det har de siste årene vært flere nyheter om festivalens fremtid, og vi som har hatt midten av juni i Frognerbadet som en fast møteplass, har fryktet for fremtiden. Norwegian Wood ble startet av tre ildsjeler i 1992, Haakon Hardtvedt, Jørgen Roll og Sten Randers Fredriksen, alle fra Bærum. Johnny Cash var hovedartisten under den første festivalen på Bærums Verk. Gjennom 25 år har blant andre Bob Dylan, David Bowie, The Kinks, Neil Young, Eric Clapton, Tom Petty & The Heartbreakers, Mark Knopfler og Ringo Starr spilt. Festivalen ble arrangert første gang i Frognerbadet i 1994.
Denne sommeren var det kun norske artister. Jeg var tilstede under Susanne Sundfør. Rent musikalsk, fantastisk bra, men et altfor lite publikum satte en demper på opplevelsen.
Årlig sommertradisjon
Jeg vil savne Norwegian Wood, og jeg er ikke alene. Sommeren var ikke skikkelig i gang før jeg hadde stått på plenen i det naturlige amfiet ned mot scenen, i sol, regn, i full allsang eller konsentrert lyttende. Vi er en kameratgjeng som hadde som tradisjon å gå på «Wooden». Først inntok vi en velsmakende burger på Den Gamle Major, skylt ned med et par duggfriske, og gikk lett muntert bort til konsertstedet.
Stemningen var varm og lun på Norwegian Wood. Dette var en festival der jeg ble ønsket «velkommen». Jeg kjente naturligvis ikke alle de åtte tusen i publikum jeg stod sammen med, men det føltes like fullt som et stort fellesskap. Om man var en kritisk feinschmecker som lyttet på detaljene eller en som søkte opplevelsen og stemningen der og da.
Jeg satte pris på en festival som la vekt på de slitesterke artistene. Kritikere ga Norwegian Wood et bestefar-stempel. Festivalen nyanserte det inntrykket gjennom Underwood-scenen og flere kommende store artister. Men mest av alt gikk jeg på Norwegian Wood for å høre de største blant de største.
Min største konsertopplevelse på Norwegian Wood var David Bowie i 2004, en konsert som alltid vil være blant de aller største i min bok. Jeg vil også trekke frem Tom Petty & The Heartbreakers (2012), Neil Young (2009), Roger Waters (2006) og Wilco (2016). Sistnevnte var på Sukkerbiten og selv om konserten musikalsk var i særklasse kjentes ikke dette som «ekte Norwegian Wood». Denne festivalen hørte hjemme i Frognerbadet. Der var de rette rammene for den rette stemningen, ikke bare musikalsk sett, men alt i alt.
Store konsertopplevelser har det vært mange av, men mest av alt var Norwegian Wood en festival jeg følte meg hjemme hos.