David Bowie har vært forholdsvis fan-vennlig ved å gi ut mange konsertplater og -filmer. Likevel er det noen filmer som bare må gis ut.
Siden Ziggy Stardust-turneen i 1972/73 har David Bowie gitt ut plate og/eller film fra nesten hver turné. Men noen perler er ennå ikke utgitt i høykvalitetsfilm. Det må David Bowie gjøre noe med.
Først en rask gjennomgang av hva vi kan nyte.
Kjølig feinschmeckeri
Ziggy-turneen finnes på to plater og en film, Live In Santa Monica 1972 (album) og Ziggy Stardust & The Spiders From Mars – Live At Hammersmith Odeon 1973 (album og film). Diamond Dogs/Philly Dogs-turneen fra 1974 ble foreviget på skiva David Live.
Alle disse utgivelsene er av middels teknisk kvalitet. Musikalsk er både Hammersmith- og Santa Monica-konserten jevngode. Bowie virker inspirert, bandet er sampilt. David Live er derimot ganske lunkne greier. Krysningen av glamrock og soul var sikkert heftig fra scenen, men som konsertplate er det faktisk litt kjedelig.
Har du sans for detaljer og feinschmeckeri, går du til innkjøp av boksen Station To Station. Ikke bare er platen Bowies beste, superluksus-utgaven får enhver fan til å føle seg som en guttunge på julaften. Den doble, remastrede konsert-LP-en fra Nassau Coliseum-konserten er mildt sagt en genistrek. Det maskinelle og kjølige uttrykket fra albumet gjenskapes med glans i konsertversjon – to år før Kraftwerk, som Bowie var inspirert av, ga ut sin milepæl The Man Machine. Etter denne turneen dro David Bowie til Berlin.
Fra Berlin til Asia
Turneen for Berlin-platene Low og «Heroes» i 1978 kom på den sterke Stages. Flere film-versjoner er å finne på YouTube. Bowie klarer å få frem magien i studio i scenversjon, fremført live. Dette før synthesizere kunne programmeres. De var som kjent analoge på den tiden. Stemmen til Bowie er minst like sterk og fyldig som to år før.
Fem år senere og i kremgul dress sang Bowie om møtet mellom Vesten og Østen (Let’s Dance og China Girl). Konsertdokumentaren Serious Moonlight fanger i stor grad essensen. Faktisk er dokumentaren Ricochet fra gatene i Bangkok, Hongkong og Singapore mer spennende enn selve konsertfilmen fra Montreal og Vancouver. God konsertfilm, men hele fremføringen er noe kjasete. Dette er Bowie på høygir (riktignok var han rusfri). Det finnes en CD-versjon av konsertfilmen.
Fire år senere, i 1987, ble sceneriggen høyere, også Bowies hår. Musikken derimot, mesteparten fra hans svakeste album Never Let Me Down, preger konsertfilmen (senere også som plate). Også de gamle låtene er i 1987-utgave ala Bowie.
Lang ventetid
Deretter kom det ingen offisiell konsertfilm før A Reality Tour i 2003/04. Bowie opptrådte to ganger i Norge. Filmen fra Dublin (senere kom en CD-utgave med bonusspor) har dårlig lyd, men ellers er filmen er særklasse. Produksjonen bevarer temperaturen i konserten, sett fra scenen og publikum. Musikalsk er turneen et høydepunkt (og synd det kanskje er Bowies siste turné). Bare hør på duetten mellom bassist Gail Ann Dorsey og David Bowie på Under Pressure (originalt gjorde Bowie sangen med Freddie Mercury og Queen).
I ettertid er både Bowies egen 50-årsfeiring utgitt som film og LP (fra 1997, og med nylig avdøde Lou Reed på scenen) og tv-konserten VH1 Storytellers utgitt som CD og DVD. Undertegnede har til gode å høre og se 50-årskonserten. VH1-konserten fra 1999 er defintivt et must for alle Bowie-fans. Gode versjoner av låter fra den undervurderte Hours-albumet og gamle låter. Bowie får også vist seg fra sin beste side humoristisk. Første gang jeg så konserten fikk jeg latterkrampe. Det skjer ikke akkurat hver gang jeg ser en konsertfilm.
Ønskelisten
Så. Hva skulle Bowie prioritere å gi ut? Det er urealistisk å tro at alt som potensielt kunne gis ut som konsertfilm på Blue-Ray og DVD vil bli valgt. David Bowie burde satse på disse konsertene:
- Station To Station, 1976
- Stage, 1978
- Outside, 1996
- Live At The BBC Radio Theatre, 2000
- Live By Request, 2002 (TV-kanalen A&E, USA)
Konsertene i 1976 og 1978 er allerede omtalt. Med Outside i 1995 tok Bowie opp tråden igjen fra andre halvdel av 70-tallet rent musikalsk, samt at den teatralske fremtoningen var avgjørende for platens og turneens budskap. BBC-konserten i 2000 viser en glødende Bowie som leker seg med nye og gamle låter. Under TV-konserten i 2002 er Bowie på hugget med sin beste plate på mange år, Heathen, og fleiper mye med innringerne. Konserten er en ren fornøyelse.
David Bowie – Stay (1978):
David Bowie – Under Pressure (1995):
David Bowie – Sound And Vision (2002):