10 plater som formet min musikksmak

Dette er de ti platene som formet min musikksmak og som jeg fortsatt vender tilbake til.

Facebook kommer jevnlig med kjedebrev av typen lag en liste over det og det. Denne gangen skulle vi legge ut bilde av et albumcover hver dag i ti dager, altså ti album. Jeg la ut alle ti på én dag, da jeg syntes ti album på ti dager ville bli spam.

Dette er en liste over de ti plater som har formet min musikksmak; som var platen som gjorde meg til fan av en artist eller et band, og/eller som var en døråpner til en ny sjanger eller ny form for musikk.

I noenlunde kronologisk rekkefølge:

  1. Paul McCartney «Flowers In The Dirt» (1989)
    Soloalbumet som gjorde meg til The Beatles-fan. Samlingen «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies» (1966) var mitt første møte med tidenes beste band da jeg var syv år, men det var først seks år senere at jeg ble hekta, på både The Beatles og Paul McCartney.
  2. Jean-Michel Jarre «Zoolook» (1984)
    Platen er omtalt som hans mest avantgardistiske og eksperimentelle, og ble for meg en døråpner til eksperimentell musikk generelt og elektronisk musikk spesielt. Jarre var banebrytende med sin sampling og lydbilde her.
  3. Pink Floyd «Wish You Were Here» (1975)
    Dette var trolig den platen som betydde mest for meg da jeg var 15. Og mitt første møte med et band som betyr like mye for meg i dag som for snart 30 år siden. «Animals» (1977) anser jeg som bedre, men «Wish You Were Here» fikk meg i gang.
  4. Frank Zappa «Hot Rats» (1969)
    Dette er min «øde øy»-plate. Om det er én plate som har betydd mest for min musikkinteresse, er det denne. «Zoolook» med Jarre hadde gjort meg nysgjerrig på eksperimentell musikk og var mye av grunnen til at jeg begynte med Zappa. «Hot Rats» var således starten på min sans for moderne jazz og frijazz, avantgarde, kunstpop, krautrock og annen sær musikk.
  5. David Bowie «Lodger» (1979)
    Den tredje platen i den såkalte Berlin-trilogien. «Low» og «Heroes» får gjerne mer omtale og er nok mer kjente for det store publikum, men for meg var «Lodger» mitt første møte med den mørke, dystre og elektroniske Bowie. Igjen, som med Pink Floyd, «Station To Station» (1976) mener jeg er et bedre album (og hans beste), men jeg har et veldig spesielt forhold til «Lodger».
  6. Miles Davis «A Tribute To Jack Johnson» (1971)
    Jeg hadde hørt en del Miles Davis allerede, men da jeg hørte det 30-minutter lange stykket «Right Off» var jeg blodfan, og vært det siden.
  7. Paul Simon «Graceland» (1986)
    Fengende, nynnbar eksperimentell verdenspop.
  8. Peter Gabriel «Peter Gabriel 3» / «Melt» (1980)
    Gabriels tredje soloutspill etter bruddet med Genesis, som nå var i ferd med å lage lettvint pop. Gabriel gikk motsatt vei, og ga ut kjølig, maskinell og mørk kunstpop.
  9. Anton Bruckner «Symphony 5» (Berlin-filharmonien, dirigent: Günther Wand) (1997)
    Før Bruckner var mitt forhold til klassisk musikk forskjellige samle-CD-er for nybegynnere og en og annen tilfeldig symfoni eller klaverkonsert, gjerne med Beethoven. Men da jeg oppdaget Bruckner, falt alle brikker på plass. Denne symfonien, og spesielt andre sats, er det vakreste jeg vet om av musikk.
  10. CAN «Tago Mago» (1971)
    Jeg brukte syv år på å bli fan, men ble jeg også blodfan.

martin.aasen.wright@gmail.com

Martins favoritter 1988-2013

Oppdage ny musikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *