Det nye albumet til David Bowie har fått strålende kritikker fra flere aviser og de store musikkmagasinene. Disse ti låtene anbefaler jeg deg å høre mer på før «Blackstar» kommer på fredag.
«Blackstar» er etter de to første singlene en Bowie møter frijazz og mørk elektronika. Jeg har laget en liste på ti Bowie-låter som bygger opp mot «Blackstar» etter å ha hørt kun to låter, tittelsangen og «Lazarus». Dette var før det ble kjent at de to nye sangene fra 2014, «Sue (Or In A Season Of Crime)» og «’Tis a Pity She Was a Whore» var med, i nyinnspilte versjoner.
Det antydes at «Blackstar» er hans sterkeste utgivelse siden Berlin-trilogien på slutten av 1970-tallet. Jeg gleder meg til å høre albumet på anlegget.
Warszawa (Low, 1977)
Minimalistisk, instrumental elektronisk musikk i tospann med Brian Eno fra det første av tre album bedre kjent som Berlin-trilogien, enda kun «Heroes» var den eneste platen som ble spilt inn fullt og helt i byen.
The Width of The Circle (The Man Who Sold The World, 1970)
Barndomsvenn og produsent Tony Visconti har fulgt Bowie i snart 50 år. Det første albumet han produserte alene kom i 1970. Denne låten er smått progete og akkurat så mystisk og mørk som Bowie skal være.
V2 Schneider («Heroes», 1977)
Synther, gitarer og saksofon, en energisk blanding av stilarter og hyllest til Florian Schneider, en av to grunnleggere av pionerbandet Kraftwerk.
DJ (Lodger, 1979)
I sangen Blackstar (som definitivt er åpen for tolkninger) synger Bowie at han er en blackstar, ikke en marvel star, film star eller pop star. I DJ reflekterer han over sin rolle som popartist og privatperson (David Jones, altså DJ).
Station To Station (Station To Station, 1976)
Bowies prog-låt. Det nye albumet har en struktur og stemning som kan minne om mesterverket fra 1976.
It’s No Game Pt. 1 (Scary Monsters And Super Creeps, 1980)
Trommene skulle være «døde», signaliserte Bowie med Station To Station. Den linjen fulgte han delvis frem til Scary Monsters fire år senere. Han gjentar lydbildet på Blackstar.
The Hearts Filthy Lesson (Outside, 1995)
Bowies beste album på 90-tallet og balansert møte mellom ny og gammel musikk på det første samarbeidet med Brian Eno siden Berlin-trilogien.
Bring Me The Disco King (Reality, 2003)
Bowie jazzer opp stemning på det undervurderte Reality, som var basisen for hans siste turné.
Heat (The Next Day, 2013)
Det siste hintet om en mørk og mystisk Bowie før neste album.
Word On A Wing (Station To Station, 1976)
Min favorittsang med Bowie. Nakent, minimalistisk og sorgfull stemning. Vakre detaljer.