Dato: 8. august 2007
Sted: Valle Hovin
Da var jeg kommet til fjerde og siste stopp denne sommeren i mitt selvvalgte «siste sjanse for å oppleve denne legenden på konsert»-program. Jeg ble svært positivt overrasket.
Forventningene mine var ikke høye. Jeg skal helt oppriktig innrømme at det kun er to grunner til at jeg brukte 810 kroner på å kjøpe billett: først og fremst liker jeg musikken – jeg husker godt at jeg kikket i LP-samlingen til storebror Ketil i 13-årsalderen og at jeg ble fascinert av omslaget til Sticky Fingers, det med glidelåsen), men jeg ville overhodet ikke gå glipp av sjansen til å oppleve Rolling Stones på konsert. Dette til tross for at det er over 30 år siden bandet ga ut stilskapende og historisk betydningsfulle album.
At Rolling Stones er et sirkus er ingen hemmelighet, men allikevel er de fire halvdaude rockerne særdeles vitale på scenen.
Generelt sett, trenger Stones det gigantiske sceneshowet? Sceneriggen på 30 x 100 meter, den flytende scenen (som kom til syne under Miss You og de tre etterfølgende låtene), fyrverkeriet og den enorme videoskjermen hører med på en Stones-konsert, men man kan spørre seg om bandet må ha alle effektene. En avskjedsturné som denne tydelig bærer preg av, kunne heller ha blitt gjennomført på klubber. For å gå tilbake til røttene. Hva med en konsert på Rockefeller?
Nå var ikke dette tilfellet, og i ettertid må jeg erkjenne at jeg bryr meg lite om sceneriggen. Stones holdt en meget god konsert. Fire meter fra scenen kunne jeg se en smilende Keith Richards gå helt ut på scenekanten for å sette i gang showet med Start Me Up. Mick Jagger hoppet og spratt fra første øyeblikk og var for øvrig utrolig sprek der han løp hundremeteren over den store scenen flere ganger i løpet av konserten. Publikum var stort sett med hele veien, fra første låt og i mål med Brown Sugar. Richards virket fornøyd og gliste med ulvesmilet sitt flere ganger. Ron Wood smilte, pekte og lo. Charlie Watts satt trygt inne i buret sitt, men fikk lurt fram et smil et stykke ut i forestillingen.
Noen av låtene var litt slappe, og følelsen av at rullesteinene satte på autopiloten kom raskt, spesielt under den dvasse Sympathy For The Devil. Hvorfor må bandet ha den lange introduksjonen med synthesizerpiano og samplet perkusjon? Hvorfor ikke spille sangen som den skal spilles? En anonym versjon av It’s Only Rock’n’Roll (But I Like It) var et annet svakt øyeblikk i løpet av konserten. Ellers satt låtene som et skudd, bortsett fra at Jagger innimellom sang noe anstrengt. Allikevel kan ingen ta fra ham det personlige sceneshowet. Det står sterkt i kontrast til hvilke farlige bevegelser Richards måtte finne på. Sjarmerende begge deler, skal nevnes.
Det var særdeles gledelig å høre gnistrende versjoner av følgende låter: Bitch, Monkey Man og Midnight Rambler. Gutta har heldigvis ikke glemt å gi det lille ekstra som gjør konserten minnesverdig. Rolling Stones har som kjent lenge levd på et «greatest hits»-repertoar på turneene.
Da har jeg endelig opplevd Stones. Heldigvis.
PS! Av de fire «eldrebølge»-konsertene jeg har vært på i sommer, vil jeg rangere The Who øverst, etterfulgt av Brian Wilson, Chuck Berry og Rolling Stones. Tett kamp.
Spillelisten:
1. Start Me Up (Tatoo You, 1981)
2. You Got Me Rocking (Voodoo Lounge, 1994)
3. Rough Justice (A Bigger Bang, 2005)
4. Bitch (Sticky Fingers, 1971)
5. Monkey Man (Let It Bleed, 1969)
6. You Can’t Always Get What You Want (Let It Bleed, 1969)
7. Midnight Rambler (Let It Bleed, 1969)
8. I’ll Go Crazy (James Brown-cover, Live At The Apollo 1962, 1962)
9. Tumbling Dice (Exile On Main Street, 1972)
10. You Got The Silver (Let It Bleed, 1969)
11. Wanna Hold You (Undercover, 1983)
12. Miss You (Some Girls, 1978)
13. It’s Only Rock’n’ Roll (But I Like It) (It’s Only Rock’n’ Roll, 1974)
14. Satisfaction (singel, 1965)
15. Honky Tonk Women (singel, 1969)
16. Sympathy For The Devil (Beggar’s Banquet, 1968)
17. Paint It Black (singel, 1966)
18. Jumping Jack Flash (singel, 1968)
19. Brown Sugar (ekstra) (Sticky Fingers, 1971)