Jeg er åpen for ny musikk og alternative uttrykk, men dette ble altfor sært.
Festivalen Only Connect presenterer ny samtidsmusikk, og arrangeres av organisasjonen nyMusikk, som fremmer kunstmusikk og lydkunst gjennom en rekke prosjekter som konserter, foredrag, kunstnermøter, filmvisninger, performance, festivaler og utstillinger.
Jeg meldte meg som frivillig til å jobbe under årets festival torsdag kveld 18. mai, på Sentralen i Oslo. På programmet var Artidittkvartetten som først spilte med Kristine Tjøgersen «Mistérios do Corpo» (urpremiere), etterfulgt av en fremføring av John Cage «Four», og til slutt en norgespremiere av Jennifer Walshe «Everything Is Important».
Først en presentasjon av kveldens artister, hentet fra festivalens nettsider:
Kristine Tjøgersen er klarinettist og en fremadstormende komponist. Hun har skrevet stykket «Mistérios do Corpo» for strykeensemblet Ardittikvartetten. Verket er en hyllest til den brasilianske jazzkomponisten og multi-instrumentalisten Hermeto Pascoal, som har laget et stykke ved samme navn hvor han bokstavelig talt spiller på sin egen kropp.
Verket «Four» ble skrevet av John Cage (1912-1992) spesielt for Ardittikvartetten i 1989. Stykket er en del av Cages «number pieces», oppkalt etter antall medvirkende musikere, og skrevet i løpet av Cages seks siste leveår. Flesteparten av disse verkene ble komponert ved hjelp av hans tidsteknikk: partituret består av korte fragmenter og indikasjoner, i minutter og sekunder, for når fragmentet skal begynne og slutte.
Viden kjent for sine energiske og teknisk raffinerte tolkninger av samtidsmusikk, har Ardittikvartetten fått hundrevis av verk skrevet til seg av pionerer som John Cage, Elliott Carter, Karlheinz Stockhausen og Iannis Xenakis. Med en selverklært ambisjon om å «angripe fremtiden» samarbeider de for tiden med radikale, fremadstormende komponister.
En av dem er Jennifer Walshe, irsk komponist, vokalist og samtidskunstner som stadig pløyer ny mark med oppsiktsvekkende prosjekter. Hun hopper fra operaer om Barbie-dukker og kvinneboksing, via tolkninger av Darkthrone-låter og partiturprosjekter på Snapchat, til å skrive en fiktiv historie om irsk avantgarde.
Jeg er åpen for all mulig musikk, og har alt fra Miles Davis og Laurie Anderson til DDE og Halvdan Sivertsen i platesamlingen. Jeg leser med stor interesse om «musique concrete» og Karlheinz Stochausens betydning for Frank Zappa og elektronisk musikk, men denne kvelden ble for mye for meg. Jeg likte særlig godt John Cage og åpningsstykket, mens avslutningen på cirka 40 minutter ble for mye støy og hyling. Ja, jeg hørte oppbygningen og dramatikken, men jeg falt av etter et kvarter.
Musikk skal åpne sansene, men jeg lettet bare litt på sløret.