Dato: 24. september 2009
Sted: Rockefeller, Oslo
Jeg har ikke noe forhold til Ole Paus, men ble svært positivt overrasket over denne konserten.
Det eneste jeg vet om Ole Paus er at han var en betydningsfull visesanger på 1970-tallet, at han fikk en landeplage med Mæsjen og påsjen på 1980-tallet, at han har vært tørst, og at han er hes. Men en journalistkamerat i Beatles-klubben, Tore, spurte om jeg ville bli med på konsert. Uten for mye fundering ble jeg med. Heldigvis. Denne konserten var rik på gode tekster, lattervekkende anekdoter og både fengende og ettertenksomme melodier.
Ole Paus hadde med seg band på turné for første gang på mange år. Paus selv trakterte kassegitaren, fleipet med publikum og valgte (fikk jeg vite av Ole Paus-kjenner Tore) flere uvanlige sanger for kvelden.
For å oppsummere, jeg ble revet med av melodiene, humoren og nærheten. Dette er viser som gjorde inntrykk på meg.
Tore kan sin Paus, og jeg legger like gjerne til hans betraktninger her:
Bandet:
Ole Paus spilte med Gerhardsens Barn. Sveinung Hovensjø (bass), Per Kolstad (piano), Halvard Kausland (gitar) og Rune Arnesen (perkusjon). Hans Aaseth, som var annonsert gitarist, var ikke med.
Halvard Kausland var en kjempebonus for min del. En av mine favorittplater med Paus, er konsertskiva «I Anstendighetens Navn» (Chateau Neuf 18. november 1975. produsert av Øystein Sunde) der Kausland spiller gitar. Konsertplata er ikke gitt ut på CD, men det er to spor fra den på «Cirka 40 beste»-samleplata («Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» og «Margrethe Munthe Revival»). Kausland har en veldig jazza måte å spille på, og teknikken og soundet var identisk i dag som for 35 år siden. Som sagt: Kjempebonus! Hele bandet låt for øvrig veldig bra.
Låtene:
Dette var ikke en greatest hits-konsert – dette var Paus spiller Paus. Han hoppet glatt over sine mest klassiske låter, og dro heller frem masse fra «Det begynner å bli et liv» (1998), «Den velsignede» (2000) og «En bøtte med lys» (2004). Og takk for det, fordi det var en fryd å høre småobskure Paus-låter i liveform. Han høstet også mye applaus for sine deLillos- og DumDum Boys-tolkninger.
Her er en cirkasettliste. Den er ikke kronologisk, bortsett fra de tre første. Jeg vet også at det mangler to-tre-fire låter:
- Mitt lille land («Cirka 40 beste»)
- En bøtte med lys («En bøtte med lys», 2004)
- Si farvel til mamma (muligens «Muggen Manna» – er usikker)
- Kokken Tor («Den store norske sangboka», 2007)
- Du kaller det vakker musikk («Blues for Pyttsann Jespersens pårørende», 1973)
- Støvet som glir over jorden («Den velsignede», 2000)
- Merkelig Mira («Garman», 1972)
- Gratulerer med dagen («Den velsignede», 2000)
- Alltid en dråpe igjen («En bøtte med lys», 2004)
- Kitty har forelska seg igjen («To rustne herrer», 1996)
- Den siste reise («Den velsignede», 2000)
- Jeg ser deg («Det begynner å bli et liv», 1998)
- En for veien («En bøtte med lys», 2004)
- Splitter pine («Den store norske sangboka», 2007)
- Stjerner i rennesteinen («Stjerner i rennesteinen», 1989)
- Som en storm («Det begynner å bli et liv», 1998)
- Syng hjerte («Det begynner å bli et liv», 1998)
- Hvis du tror at jeg har glemt deg («Den velsignede», 2000)
- Minimedley: Innerst i sjelen/Vi overlever alt/Innerst i sjelen («Hva hjertet ser», 1994/«Stjerner i rennesteinen», 1989)
Han spilte også en låt med refreng: «Vil du se på snittet mitt?» som handler om ansiktsløftinger o.l.
Han avsluttet med en kort, morsom låt han skrev til den planlagte revyen med Grethe Kausland, som ble skrinlagt da hun døde av kreft.
Konserten:
Paus var i godt humør. Han småpratet mellom sangene (som vanlig), og underholdt med sin tørre, lakoniske humor. Han er tydeligvis blitt veldig opptatt av at han (og publikummet?) blir eldre.
Stemmen hans var overraskende bra, og han tok noen dristige vokalsjanser. På «Si farvel til mamma» prøvde han seg på de høyeste tonene noen ganger – med vekslende hell – men med mye innlevelse. Han begynte til og med å flire litt de gangene han ikke klarte å nå helt opp, men det er morsomt at han prøvde.
Personlige høydepunkter var «Du kaller det vakker musikk», fordi jeg aldri kunne gjettet at han skulle spille en såpass obskur låt (til tross for at den er på «Garman»).
Og til tross for at jeg er beinhard ateist, satt jeg stor pris på den religionspregede «Jeg ser deg».
Tør ikke gi noe terningkast ennå, men vi ligger et sted mellom en sterk firer og solid femmer. Må la konserten synke litt først.
Artikkelen er i all hovedsak skrevet av Tore Waskaas