Et av David Bowies mest krevende og komplekse album, «1. Outside» ble utgitt på denne dagen i 1995. Jeg blir mer og mer glad i denne skiva for hver gang jeg lytter på den.
David Bowie ville at «1. Outside» skulle gi oss en forståelse av hvordan det var å leve i 1995, fem år før det nye årstusenet. David Bowie brukte malekunst som et helt vesentlig kompositorisk virkemiddel.
I min bok er «1. Outside» en av de beste platene fra David Bowie 8og den gang den beste siden «Scary Monsters And Super Creeps»), og en av de mest krevende og komplekse for lytteren. I dag, fredag 25. september er «1. Outside» 25 år.
Her er mitt tilbakeblikk på albumet.
Kunstnerisk comeback
«1. Outside» fikk stort sett gode anmeldelser for 25 år siden og fansen rangerer platen i den øvre skalaen. «Scary Monsters And Super Creeps» (1980) har for meg alltid blitt stående som en «mer tilgjengelig oppsummering av Berlin-trilogien» (de tre platene «Low», «Heroes» og «Lodger» som kom i perioden 1977-79, og som knyttes til at de ble spilt inn mens Bowie bodde i Berlin i deler av denne perioden), og det skal her også nevnes at Bowie omtalte nettopp dette albumet som hans «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles).
Med andre ord, Bowie anså «Scary Monsters» som sitt store mesterverk. Siden 1980 har musikkanmeldere nærmest konkurrert om å kåre Bowies beste plate siden «Scary Monsters».
Etter min vurdering er det flere kandidater. Kronologisk sett er «1. Outside» den første.
Bowie omfavnet de store massene etter «Scary Monsters» med oppfølgeren «Let’s Dance» (1983) og en stor verdensturné, «Serious Moonlight». Utover 1980-tallet ble platene dårligere, og Bowie var ikke lenger innovatøren. Riktignok kom det innimellom sanger som kan anses som høydepunkter, eksempelvis «Absolute Beginners», med Pat Metheny. Utblåsingen i postpunk-bandet Tin Machine ble ikke hyllet av musikkanmelderne, men jeg må innrømme at jeg gjerne spiller den første skiva regelmessig.
I 1994 møttes Brian Eno og David Bowie igjen og ble enige om å lage musikk sammen igjen, for første gang på 15 år, den gang på min personlige favoritt, «Lodger» (1979). Med «1. Outside» skulle Bowie igjen overraske ved å være innovativ. «1. Outside» er i den store sammenhengen et oversett album.
Musikkens tekstur
David Bowie var gjennom hele karrieren en konseptuell artist, en som iscenesatte seg selv, både på plate og konsertscenen. Om han «bare» var en kommersiell popartist (platen «Let’s Dance» og turneen «Serious Moonlight») eller inntok en mørkere, teatralsk rolle som Thin White Duke (som på albumet «Station To Station» og turneen «Isolar Tour»). Med «1. Outside» og den etterfølgende turneen iscenesatte Bowie seg igjen i en rolle, denne gangen som detektiven Nathan Adler, men Bowie uttalte også at historien om Adler kun var et bakteppe og at musikken vel så mye handlet om hvordan det var å leve i året 1995.
Albumet er vanskelig tilgjengelig. Og noe av årsaken tenker jeg er måten musikken er blitt til på. Vi må tilbake til siste halvdel av 70-tallet for å forstå hvordan Bowie tenkte. På «1. Outside» hentet Bowie frem igjen «cut-up»-teknikken for å skrive tekster som han blant annet benyttet på «Station To Station», inspirert av William Burroughs. I 1976 under arbeidet med «Station To Station» skrev Bowie ord på ark som han klippet ut og spredde utover gulvet. I 1995 brukte han et dataprogram som helt tilfeldig delte opp setninger opp i tre-fire biter som deretter ble satt sammen med en av de andre setningene.
Brian Eno kom tilbake med sine «oblique strategies»-kort som sist gang av Eno og Bowie ble brukt på «Lodger». Oblique Strategies består av 100 kort med forslag til hvordan du skal tenke, utviklet først av Brian Eno og Peter Schmidt i 1970.
I tillegg var Bowie svært opptatt av å male på begynnelsen og midten av 90-tallet, og han var i 1994/95 under arbeidet med «1. Outside» mer opptatt av å komponere musikk på tilsvarende vis som man maler et maleri enn å skrive låter. Bowie tenkte mer på tekstur og linjer enn vers og refreng, og dette får meg til å tenke på elektronisk musikk som Jean-Michel Jarre og kraut som CAN fra 1970-tallet.
Bowie var nå nærmere klassisk musikk enn han var en popartist.
Et større konsept
Råopptakene var såpass langt unna «låter» og hva plateselskapet forventet, så Bowie og hans musikere var nødt til å komme tilbake til studio for å gjøre musikken mer låtbasert og lettere tilgjengelig. Igjen tenker jeg på CAN, det så originale tyske, krautbandet fra 70-tallet som spilte inn timelange jamsessions ala Miles Davis som ble redigert ned til «hørbare låter».
Resultatet for Bowie ble CD-en «1. Outside», hans lengste album så langt, hele 75 minutter. Ett-tallet kommer av at Bowie og Eno hadde planer om fire plater til som en serie album, altså ett album hvert år før år 2000 (ja, man var veldig opptatt av tusenårsskiftet på den tiden, jeg også), men det ble dessverre ikke noe av.
Albumets største høydepunkt er helheten. Lydbildet. Låtene som er mer fragmenterte enn pop-platene på 80-tallet, «Let’s Dance», «Tonight» og «Never Let Me Down». Bowie er tilbake til «Low», den første platen i Berlin-trilogien. Bowie leker seg med tyske storheter innen pionerisk elektronisk musikk som Klaus Schulze og Tangerine Dream som skapte abstrakte, elektroniske lydbilder med fragmenterte melodisekvenser og stemningsbilder. Som et maleri.
«Det er som med maleri og skulptur: Du skjønner ikke helt hva du gjør mens du gjør det, men når du er ferdig, kan du se det», sa Bowie om «1. Outside» i 1995.
En voksende favoritt
Jeg hørte ikke «1. Outside» før noen år etter at den kom. Jeg husker jeg leste om at Bowie skulle til Spektrum i 1996, men jeg var ikke så ihuga fan da som jeg skulle bli og jeg hadde dessuten ingen å dra med på konsert. I ettertid tenker jeg at jeg så gjerne skulle ha vært på nettopp på den konserten. Musikken. Det teatralske. Alt.
Blant musikere på «1. Outside» vil jeg særlig trekke frem Mike Garson, som spilte piano på «Aladdin Sane» (1973). Garsons lekne, frie spillestil er et forløsende, vakkert motstykke til det mørke, elektroniske på albumet.
I årenes løp er albumet fra 1995 en voksende favoritt. Jeg har også hatt min periode med publikumsfavoritter som «Hunky Dory» (1971) og «Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» (1972), selvfølgelig, det er mesterverk av noen plater, men jeg spiller «1. Outside» mye oftere. Den musikken treffer en nerve i meg, mye mer direkte inn i sjela. Det mørke, dystre, det delvis optimistiske. Det elektroniske, sangstemmen.
Favorittene mine er mange: åpningen «Leon Takes Us Outside»/ «Outside» og «Heart’s Filthy Lesson», og spesielt den mørke balladen «The Motel» (en av mine absolutte Bowie-favoritter, hør på ensomheten!). «Hallo Spaceboy»! Elektronisk musikk på 90-tallet blandes med grunge. Herlig! Og jeg må si at versjonen til Pet Shop Boys er fantastisk. Jeg digger Pet Shop Boys, og de to gutta har laget en svært god versjon av sangen. Jeg må også skyte inn at nok en gang er Bowie en kunstner når det handler om musikkvideoer. Bare søk opp «Heart’s Filthy Lesson» på YouTube, eller kjøp DVD-samlingen «Best Of Bowie».
«I Have Not Been To Oxford Town» er skarp, fengende Bowie-punk. Elsker det! Og når jeg på samme album får «I’m Deranged» kan jeg knapt si mer. Absurd, svevende, mørk elektronisk musikk. Og deretter kan jeg nevne avslutningssangen «Strangers When We Meet» (som er en nyinnspilling etter det forrige albumet, «The Buddha Of Suburbia»).
Hør hele «1. Outside», og opplev hvordan alt faller på plass i den siste sangen/låten, «Strangers When We Meet».
«1. Outside» er det komplette album.