Møster! åpnet sterkt, og ble bare bedre og bedre. Denne konserten var komplett.
Når samtlige musikere i bandet er så dyktige som her, kunne konserten lett ha endt opp som «VM i spilleteknikk», men det unike med Møster! er hvordan musikerne spiller hverandre gode. Dette er musikalsk lagånd på høyeste nivå. Torsdagens konsert på Nasjonal Jazzscene innfridde alle forventninger, og vel så det.
Intens avantgarde
Sist helg lyttet undertegnede på gruppens dobbeltalbum fra i fjor, «States of Minds», som var grunnlaget for denne konserten. Albumet tar «essensen av eksperimentell musikk som kraut, progrock og jazzfusion de seneste 50 år i en kontekst som er nyskapende». På plate kan Møster! karakteriseres som skole i nyere jazzfusion. På scenen er de blant de beste eksempler på musikalsk telepati.
Møster! er intenst uten å være tungt. Musikken har fragmenterte melodilinjer som gir lytteren en ledetråd, og et rikt og nyansert lydbilde som trekker lytteren inn i musikken. I tillegg er det nok av kjente referanser som man nikker anerkjennende til. Møster! har definitivt referanseboka i orden. For å si det enkelt, Møster! har hørt på alt som er bra, og mestrer elegant å bruke de elementene til å skape noe nytt.
Gjensidig glede
Konserten på drøye 90 minutter begynte sterkt og overbevisende, og løsnet fullstendig etter to-tre stykker. Den siste timen var en forrykende oppvisning i musikalsk samspill og improvisasjon. Gitaristen i Motorpsycho, Hans Magnus «Snah» Ryan stod for det meste og smilte på ytterste høyre, med blikket fast på enten trommis Olaf Olsen (BigBang) eller Kjetil Møster (saksofon, klarinett). Trommisen kom inn for anledningen noen dager før konserten, og imponerte med sin presisjon. Ikke ett eneste slag var overflødig.
Bassist Nikolai Hængsle (Elephant9, Needlepoint m.fl.) stod som et stødig fjell med svaiende hode, og spilte like dynamisk, presist og groovy. Jørgen Trææn spilte frem drømmende lydflater på modulær synthesizer som vakkert fylte ut lydbildet. Møster selv spilte over en stor spennvidde, og vekslet mellom fengende melodilinjer og frenetiske lydkaskader.
Hver for seg musikere i eliteklassen, uten tvil, men det er sammen de skapte de unike øyeblikkene i musikken. Som på plate, ingen egoer, dette er demokratisk musikk som er krevende og berikende for både band og publikum. Gleden var gjensidig, den stemningen lå i lufta nærmest fra første stund.