Hvorfor gidder jeg å gå på konsert med gamle legender? Jeg har hørt Brian Wilson fremføre popmesterverket «Pet Sounds».
Albumet «Pet Sounds» fra 1966 er, om ikke tidenes beste, så i alle fall et av musikkhistoriens viktigste plateutgivelser. The Beach Boys, med Brian Wilson som musikalsk drivkraft og arkitekt, ga ut LP-en som skulle få Paul McCartney til å bli redd for konkurransen fra Wilson og derfor overtale resten av The Beatles til å lage «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967).
Popmusikk ble aldri det samme etter «Pet Sounds» og «Sgt. Pepper». Alt vi hører av popmusikk i dag er avtrykk etter de to platene.
Geniets karaokeshow
Det var med stor skepsis jeg sa til min kamerat at vi burde høre Brian Wilson. Vi har et spesielt forhold til Wilson, han kameraten og jeg, dette er popmusikk vi gjerne vil høre, også fremført live av opphavsmannen.
Eller ble den det? Sang og spilte sjefen selv? Nja. Han ble nærmest båret inn på scenen og plassert ned ved flygelet han ikke spilte noe særlig ofte på. Han sang litt, han innledet med å synge falskt og forsøke å hente seg litt inn, før han ble tonet ut eller sluttet å synge, og bandet tok over. Og han spilte ikke noe særlig heller, under flere låter så jeg at hendene lå under tangentene.
Konserten åpnet fint, men jeg fikk raskt følelsen av noe vondt. At Brian Wilson blir sendt rundt som en museumsgjenstand. Et pophistorisk ikon som klarer å si navnet på neste sang to ganger i løpet av 30 sekunder, bli leid ut av scenen og falle av pianokrakken før ekstranumrene.
Popgeniet Brian Wilson var i Oslo og vi klappet, men hva klappet vi for? Brian Wilson eller konserten? Dette var et karaokeshow!
Det store albumet
Wilson spilte inn mesteparten av «Pet Sounds» uten resten av The Beach Boys. Studiomusikere var leid inn og resten av surfegjengen (som stort sett ikke stod på brett) sang etter sjefens instrukser. Plateselskapet rev seg i håret og ga ut en «greatest hits» kort tid etter for at «Pet Sounds» skulle bli glemt. Den var for sær og eksperimentell.
Musikken fra albumet ble langt på vei fremført troverdig. Strykerne lå riktignok på synthesizer og vi hørte mye danseband-sax, men ellers var vi positivt innstilt. Det er jo et mesterverk vi snakker om!
Det hjelper ikke så mye uansett hvor mye strandgutt Al Jardine (og sønnen hans som sang de lyse tonene) jobber.
Sliten helt
Jeg blir trist. Jeg hører popgeniet synge, ja, han sang!, sololåten «Love And Mercy» som finale. Det var vakkert, og det var riktig mye som var nydelig denne kvelden, men det var vel ikke på grunn av Brian Wilson, eller?
Bandet var bunnsolid. Litt mye ronkegitar og slitsom sax, men dyktige folk. Geniet selv satt der, da. Han drakk vann og så litt på oss. Og dette betaler vi 700 spenn for.
Konserten står til en hyggelig 3-er, mest på grunn av kveldens tema.
Brian Wilson – An Evening With Brian Wilson 2007, Norwegian Wood, Oslo