Helt ut av det blå gjorde David Bowie comeback på plate for ett år siden. Men vil han noen gang til å stå på scenen igjen – ti år etter den siste turneen?
Det eneste som er sikkert med David Bowie, er at han har klart å holde liv i myten om seg selv. Derfor sitter vi – «people like us», for å sitere David Byrne – og undrer oss over om Bowie vil overraske oss med en turné, eller i alle fall en eller noen få konserter. Ingen offisielle bekreftelser har kommet fra David Bowie selv eller managementet hans om det blir nye konserter.
Men det har heller ikke kommet noen offisielle avkreftelser.
Overrasket på YouTube
Så hva kan jeg forvente meg? Konserten i Frognerparken 2004 er blant de aller beste jeg har vært på. Er det en konsert jeg kommer til å huske, er det den. Året før overbeviste Bowie i Spektrum med å legge igjen gullrekka hjemme, og satse tungt på låter fra de to nye skivene Heathen (2002) og Reality (2003), samt flere sanger fra Outside (1995) og Earthling (1997). Bowie var sulten, han stolte på sin nye musikk. Det har han som oftest har gjort gjennom karrieren.
I fjor gjorde David Bowie et comeback som ikke bare musikalsk var sterkt, men også mediestrategisk genialt. Han dyttet alle unge artister og band lett til side. På sin 66-årsdag, 8. januar 2013, lanserte han musikkvideoen Where Are We Now? på YouTube.
Ingen annonsering overhode ble gjort på forhånd. Bowies band og samarbeidspartnere for albumet The Next Day hadde fått munnkurv. Ett år senere gjør Beyoncé noe tilsvarende ved å gi ut et helt album digitalt – uten forhåndsannonsering. Etter ti års stillhet påvirker David Bowie nok en gang trendene i populærkulturen.
Det var faktisk ingen grunn til å tro at David Bowie skulle komme tilbake. Jeg hadde definitivt slått meg til ro med at Norwegian Wood-konserten i 2004 var det siste jeg så til ham. Bowie var pensjonert etter hjerteproblemene sommeren 2004 som endte med at resten av A Reality Tour ble kansellert. Men nettopp fordi Bowie valgte «ingen PR», ble det den beste formen for PR. Med ett var Bowie et hett og aktuelt navn igjen. Og musikken svarte til forventningene.
Albumet The Next Day som kom ut i mars 2013, bragte lytterne hovedsakelig tilbake til Berlin-trilogien – Low, «Heroes» og Lodger på slutten av 1970-tallet, men referanser fra hele Bowies karriere kan høres, helt opp til det forrige albumet Reality.
Etter ti års stillhet påvirker David Bowie nok en gang trendene i populærkulturen
Den siste gangen David Bowie sang på konsert var sammen med Alica Keys i november 2006 i New York, etter at han overrasket med å opptre med Pink Floyd-gitarist David Gilmour i Royal Albert Hall 29. mai samme år. Bowie fremførte Arnold Layne og Comfortably Numb med Gilmour.
Bowie har overrasket flere ganger før – musikalsk så vel som en mediestrateg. Musikken hans var på et betydelig høyt nivå hele 70-tallet. Han var til inspirasjon for sine samtidige artister som Peter Gabriel, Lou Reed og Iggy Pop, og for mange av de nye artistene som skulle komme i årene senere. Radiohead, TV On The Radio, Arctic Monkeys og Madonna har alle lært av Bowie.
Første gang David Bowie lyktes med å bruke media bevisst for å rette oppmerksomheten mot seg selv som kunstner – og etter hvert myten om seg selv, var da han i 1972 sa i et intervju med Melody Maker at han var bifil. Han hadde latt seg avbilde i kjole liggende på en divan på omslaget til The Man Who Sold The World året før, og oppfølgeren Hunky Dory ble hans kommersielle gjennombrudd etter syv år som plateartist. Videoen til John, I’m Only Dancing og hele Ziggy Stardust-konseptet utfordret publikums oppfatning om kjønn, grenser og toleranse. I en rekke intervjuer etter 1972 har Bowie hardnakket sagt at han er heterofil.
Hvilken seksuell legning han måtte ha, er uvesentlig og uinteressant, men fordi myten om hva han er lever videre, er David Bowie fortsatt aktuell – ikke bare som musikkartist, men også som et populærkulturelt ikon. Denne myten sees da i sammenheng med musikken, videoene og rollefigurene.
David Bowie har bygget opp sin identitet som kunstner gjennom sine mange roller som Thin White Duke, Major Tom, Nathan Adler og Ziggy Stardust. Samtidig har han bidratt til å holde evig liv i sitt artistiske virke, fordi fansen ennå, gamle som nye, fortsatt lar seg fascinere av den teatralske fremtoningen og prøver å tolke rollene.
På rett kurs
Mitt første møte med Bowie var julaften 1983. Jeg husker det fordi min eldste bror ga Let’s Dance på kassett i gave til min andre bror. Naturlig nok skjønte jeg ikke hvem «denne David Bowie i gul dress» var, jeg gikk rundt og sang på Bamsefars 50-årsdag og Karius og Baktus, men musikken til Bowie skulle i årene fremover snike seg inn i underbevisstheten. Først 15 år senere kom Bowie opp til overflaten, og jeg begynte å kjøpe inn platene hans. Da hadde jeg riktignok gått glipp av de to siste konsertene i Norge, Outside i Oslo Spektrum (1996) og Earthling på Kalvøya (1997), men jeg håpet på nye muligheter.
På 1990-tallet hadde David Bowie vunnet tilbake den kunstneriske selvtilliten og naturligvis publikums tillit. Med bandet Tin Machine fikk Bowie renset luften. Han vurderte å pensjonere seg fra musikken etter den katastrofalt svake Never Let Me Down (1987) og den overdådige turneen Glass Spider (som av kritikere ble omtalt som «Bowies Las Vegas»).
Black Tie White Noise (1993) pekte i riktig retning, til tross for ujevnhetene. Musikken til TV-serien Buddha of Suburbia (spilt inn i 1993, utgitt i 1995) bragte Bowie tilbake til inspirasjonskildene på 70-tallet. «Drugs» kommer høyt opp på inspirasjonslisten, hvis man leser plateomslaget, men Bowie var rusfri. Enda nærmere Berlin og den mørke elektronikken var han med det tidvis svært sterke albumet Outside (1995). Earthling (1997) ble vel kul, men hadde høydepunkter.
Derimot betrakter jeg Hours (1999) som det mest underkjente Bowie-albumet. Det er denne platen du trekker frem hvis du virkelig er fan. Lavmælt og mørkt, men ikke så dystert som Bowie kan være. De lyse undertonene myker opp stemningen. Balansen er elegant.
David Bowie hadde brukt over ti år på å finne kursen. Han hadde definitivt funnet formen da han ble borte.
Konserttilbud i London
Selvfølgelig brukte amerikanske og britiske aviser spalteplass i 2013 på å prøve å finne svar på spørsmålet om han ville gi flere konserter. Uten hell.
Tiden forut for utgivelsen av The Next Day så det mørkt ut for at Bowie skulle følge opp albumet med en turné, i alle fall om man skulle tro hans mangeårige produsent, Tony Visconti. I et intervju med det engelske musikkmagasinet NME, fortalte produsenten at Bowie under innspillingen nektet å snakke om konsertplaner.
– Han er ganske urokkelig når han sier at han aldri mer vil spille live. En av fyrene i studioet spurte ham om hvordan han ville fremføre disse låtene live. «Det skal vi ikke», sa Bowie da, og det fastholdt han hele tiden, fortalte Visconti til NME.
I forbindelse med utgivelsen av The Next Day skrev flere aviser at David Bowie fikk tilbud om konserter i London. Ifølge avisen Mirror ble Bowie tilbudt «flere millioner britiske pund» for å opptre i O2 i 2014. Konsertarrangør Live Nation skal ha vært først ute med tilbudet, ifølge avisen. Konkurrenten til Live Nation, AEG skal ha foreslått konsert i Hyde Park. Det kommer imidlertid ikke tydelig frem hvor mange konserter det skal ha vært snakk om.
Huffington Post forsøkte å få Live Nation i tale, men det skulle ta sin tid før det ble klart at «en turné ikke var aktuelt». Billboard mente derimot at 2014 ville være året Bowie kom tilbake på scenen, fordi det da er 50 år siden han ga ut sin første plate, singelen Liza Jane, som David Bowie ga ut under artistnavnet David Jones with the King Bees.
The Next Day er faktisk noe av det mest bunnsolide David Bowie har laget siden «det mørke 80-tallet»
Bowie på sin side skal ha gitt uttrykk for nerver knyttet til de enorme forventningene publikum ville ha til ham hvis han gjorde comeback på scenen, ifølge avisen London Evening Standard i september 2013.
To British Music Awards-nominasjoner
Siste nytt er at Bowie er nominert til to Brit Music Awards i februar. Men om han møter opp, er dog usikkert, antyder The Sun, «fordi Bowie har holdt en lav profil de siste årene, ifølge en kilde» (men nå er ikke akkurat The Sun den sikreste kilden).
I 1984 vant David Bowie British Music Awards (i kategorien «beste mannlige soloartist»). 30 år senere konkurrerer han mot unge artister som Arctic Monkeys, Jake Bugg og James Blake. Bowie er nominert i to kategorier; «beste mannlige vokalist» og «beste album». Han konkurrerer med artister som er en generasjon eller to yngre. Jake Bugg, John Newman, James Blake (vant årets Mercury-pris) og Tom Odell kjemper også om prisen som beste mannlige vokalist. I «beste album»-kategorien møter Bowie konkurranse fra Arctic Monkeys (AM), Bastille (Bad Day), Disclosure (Settle) og Rudimental (Home).
Bowie vant massene med Let’s Dance i 1983 etter det eksperimentelle 70-tallet. Det var første gang Bowie var nominert i 1984. Etter det ble han nominert fem ganger, senest i 2004. I 1996 fikk Bowie prisen for sitt bidrag til britisk popmusikk.
British Music Awards arrangeres 19. februar i O2 London.
Mest solgte album
Som mangeårig fan hadde jeg nok funnet de små gleder i en skuffende plate etter ti års stillhet. Da er det bare en sann nytelse at The Next Day faktisk er noe av det mest bunnsolide David Bowie har laget siden «det mørke 80-tallet». Og i mylderet av unge og lovende band, lå David Bowie høyt oppe på diverse salgslister i 2013.
Ifølge musikkavisen Rolling Stone Magazine var The Next Day det 16. beste albumet i 2013. Den nyeste skiva fra Vampire Weekend Modern Vampires of the City, som jeg absolutt kan anbefale, toppet listen. The Next Day var den mest solgte i uavhengige, britiske platebutikker i 2013, ifølge musikkavisen NME. Arctic Monkeys og Daft Punk var like bak. Listen er basert på platesalg fra 100 butikker under «Record Store Day».
På The Next Day gir Bowie oss den såre og ettertenksomme Where Are We Now? og den mørke glamrockeren Valentine Day. Platen inneholder den lett lekne og detaljrike Dancing Out In Space og tungsindige You Feel So Lonely You Could Die. Tekstene er gode. Særlig Heat fremstår som det mest overbevisende poetiske bidraget. Bare ta refrenget: «And I tell myself, I don’t know who I am/My father ran the prison».
Nyskapende musikkvideoer
Den første musikkvideoen jeg så med David Bowie, var Ashes To Ashes på MTV en gang på 80-tallet. Jeg ble oppslukt av animasjonene. Det skulle ikke være siste gangen han kom med originale og spennende videoer. Ta en titt på The Heart’s Filthy Lesson fra Outside, før du går gjennom videoene fra platen The Next Day.
Det nye albumet har flere videoer på et høyt kunstnerisk nivå, særlig Where Are We Now? (den lavmælte stemning fra Bowies Berlin), The Stars Are Out Tonight (den unge og gamle Bowie som trendsetter) og Love Is Lost (Hello Steve Reich Mix) (vi ser dukkene fra Ashes To Ashes, Thin White Duke fra Station To Station og en referanse til servantscenen i Thursday’s Child).
Bowie spilte inn fem videoer til The Next Day:
- Where Are We Now?
- The Next Day
- The Stars (Are Out Tonight)
- Valentine’s Day
- Love Is Lost
Optimalt burde David Bowie spille i London, Berlin og New York, hvis det ikke blir turné, men enkeltstående konserter. Da oppsummerer han en 50 år lang karriere i de tre byene som har betydd mest for ham.
Men om det blir noe av, er det vel bare David Bowie som vet best.
KONSERTER I NORGE:
- 1978: Ekeberghallen («Heroes»).
- 1990: Jordal Amfi (Sound & Vision).
- 1991: Oslo Konserthus (Tin Machine II).
- 1996: Oslo Spektrum (Outside).
- 1997: Kalvøya (Earthling).
- 2002: Quart (Heathen).
- 2003: Oslo Spektrum (Reality).
- 2004: Koengen, Bergen (Reality).
- 2004: Norwegian Wood (Reality).
David Bowie – Love Is Lost (Hello Steve Reich Mix):
David Bowie – Where Are We Now?: