Dato: 14. august 2006
Sted: Oslo Konserthus
Åpningskonserten under Oslo Jazzfestival fant sted i Oslo Konserthus mandag 14. august. Steve Kuhn Trio, Karin Krog og Toots Thielemans (les egen artikkel) lekte seg i to timer.
Konserten var delt inn i fire seksjoner, den første med Steve Kuhn Trio. Pianist Steve Kuhn har spilt med mange av de store innen jazzen, deriblant Ornette Coleman og Stan Getz, og etablerte senere sitt All-Star Trio-konsept på 1980-tallet. Denne kvelden bestod trioen hans av kontrabassist David Finck og trommeslager Billy Drummond.
Kuhn, Finck og Drummond skulle varme opp publikummet med leken og variert musikk. De vekslet mellom solopartier og samspill. Kuhns lyriske pianospill ble fulgt opp av Fincks dynamiske basslinjer og Drummonds lekne trommespill. Høydepunktene ble Stella by Starlight og Oceans in the Sky. Førstenevnte hadde en vakker og stemningsfull melodi, mens sistenevnte var av mer progressiv art. Det progressive stykket med en tydelig drømmende effekt, bar preg av å være et samspill mellom alle tre. Drummond var sist ut og lukket øynene, mens han gjorde en lang, teknisk presis og behagelig trommesolo. Etter en drøy halvtime mente trioen at publikum var klart for andre fase av konserten, og den norske jazzsangerinnen Karin Krog entret scenen.
Karin Krog møtte Kuhn allerede på 1960-tallet. De spilte inn sin første plate sammen i 1974, We Could Be Flying. Konserten var i stor grad basert på oppfølgeren Where You At? (2003). Krog ga publikum et knippe av sangene hun har på repertoaret som stilistisk strekker seg fra ballader, latinske melodier til sanger med godt driv. Det første høydepunktet kom med Lazy Afternoon, en duett mellom Krog og Kuhn, en av hennes favorittsanger. Arrangementet var åpent og sårbart. Motstykket rent stemningsmessig ble Where You At?. Hele trioen fulgte Krog med i godt samspill og fengende driv. Siste sangen før pause var kveldens latinske innslag, Canto May, en komposisjon av John Surman. Han kunne ikke skrive portugisiske eller spanske tekster og fant derfor opp sin egen uttrykksform, ”surmansk”, hvis uttalen ikke var helt forskjellig fra portugisisk, men med mye humor mellom linjene. Sangen ble avsluttet med et elegant og fornøyelig samspill mellom Drummond og Krog.