Lydtekniker Ken Scott fortalte om samarbeidet med The Beatles under LP-en «The Beatles», bedre kjent som «The White Album». En interessant og hyggelig samtale ble fulgt opp med en skuffende lytteseanse.
Classic Album Sunday’s ble startet i London i 2010 som en lytteklubb, hvor man hørte et helt album fra start til slutt i andektighet sammen. Konseptet kom til Deichmanske hovedbibliotek i Oslo fire år senere. Den siste kvelden i mai samlet rundt 100 entusiaster seg i musikkavdelingen for å høre på lydtekniker Ken Scott fortelle om samarbeidet med The Beatles og en gjennomlytting av det som kan sies å være den første indierock-skiva.
Jeg er skuffet. Når man har lydteknikeren til The Beatles, tidenes viktigste band i salen, roter man det ikke til med dårlig lyd og et påkostet hifi-anlegg som ikke fungerer som det skal.
Tørrvittig britisk
Dert var eksperter i salen. Jeg har vært på Classic Album Sunday’s i Oslo på «Hunky Dory» av David Bowie (med Ken Scott som gjest), «OK Computer» av Radiohead og «Electronique Noir» av Eivind Aarset. På alle tre arrangementene var lyden god, men ikke superb. Jeg er kresen på lyd, og jeg mener at lyden på disse arrangementene er for mye PA-lyd og for lite nyanser og detaljer. Visstnok skulle «Future Days» av CAN ha vært veldig bra lydmessig, og det samme gjelder for «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i fjor i anledning 50-årsjubileet.
Jeg kommer tilbake til lyden. Først Ken Scott. Han er en legende. Han begynte i EMI Studios i London som 16-åring i 1964. Som assistent. Vi lo godt da han fortalte om hvordan han iherdig fikk jobb der The Beatles holdt til, uten å røpe at akkurat det var motivasjonen for å søke assistentjobben. Han ble spurt om hvilket favorittband han hadde. Det var selvfølgelig The Beatles, men han var klok nok til å nevne et annet band, Dave Clark Five. Begrunnelsen til unge Scott var at gruppen hadde en saksofonist som bidro til et annet lydbilde). Pågangsmotet ga Scott plass til å klappe med til en sang på «A Hard Day’s Night» som The Beatles spilte inn og ga ut i 1964. Scott hadde mast seg til å komme inn og observere gutta i arbeid, men fikk avslag tre ganger fra lydtekniker Norman Smith (fra starten til «Rubber Soul» i 1965, red.anm.). Til slutt ga Smith opp og åpnet døra, men «da står du inne ved veggen og er stille!». Men Scott klarte ikke å skjule entusiasmen for sine helter og knipset i vei med bilder. Bildene ble vist for oss entusiaster på storskjerm. Stemningen steg i salen.
Scott kom inn som sommervikar for daværende lydtekniker Geoff Emerick i 1967 under «Magical Mystery Tour», som var første plate etter «Sgt. Pepper’s». Ikke et helt album, men utgitt som dobbel EP. Scott fortalte oss at han ikke hadde peiling på hva han drev med, og at læringskurven var forholdsvis bratt. Gutta, altså John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr var ifølge Scott «greie gutter», men i villrede etter at manageren Brian Epstein døde i kjølvannet av «Sgt. Pepper’s».
Hele dette legende-greiene som vi blodfans blir så blendet av, og senere ganske så kritiske til, ble tatt ganske så mye ned av Scott. Det var så befriende, og uvant, å få et såpass nøkternt sannhetsbilde av fire personligheter som sammen har bidratt så til de grader å definere dagens kommersielle kulturhverdag. The Beatles er oppskrytt, er en kjent slengbemerkning fra utenforstående, men ingen andre enn nettopp The Beatles har hatt den innflytelsen på musikk, ungdomsopprør, kulturliv og markedsføring av et kulturelt merkevarenavn. Så kan vi jo ta debatten derfra.
Scott underkjente ikke bandets betydning, han ga gruppen et menneskelig ansikt. Litt klisjé, men The Beatles er klisjeen, The Beatles definerte klisjeen, men bandet var fire unge, rastløse og kompromissløse menn med enorme kunstneriske ambisjoner, og som ville bli rike og berømte, og erobre mange kvinner som i bunn og grunn også var vanlige. Til et visst punkt.
Endeløse innspillinger
The Beatles ville ikke lage noen «Sgt. Pepper’s – vol.2». Det var kravet gutta kjente på. Men gutta ville videre og tilbake til røttene. Lage rock. Slippe løs. Gjøre feil var kunst. Scott spilte private opptak som ikke er utgitt. Blant annet av «Glass Union», skrevet av John og hvor Paul skulle spille blokkfløyte etter grunnopptaket av hele bandet sammen. Det ble mange opptak fordi uerfarne Scott rotet det til. Scott gjorde feil, The Beatles gjorde feil, og de var enige om å beholde mange av feilene fordi det var en viktig del av den kunstneriske prosessen av albumet. «The Beatles» (aka The White Album) er den første indierock-platen.
The Beatles møtte ikke opp klokken 8 om morgenen og gikk hjem klokken 16 på ettermiddagen. Gutta kom i 14-15-tiden og spilte til de var ferdige. Gjerne til 4-5 om morgenen. Hvem ville jobbe med The Beatles? spurte Scott oss retorisk. «De unge», svarte han. Dem uten kone og barn. Scott var The Beatles’ nye lydtekniker.
Kranglingen
«The Beatles» ble utgitt som en dobbel-LP høsten 1968, en plate som bandet begynte med 30. mai 1968, og som ble den første LP-en etter ikoniske «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967). På den tiden var LP blitt det store formatet. Albumet. For dem som hadde penger til å kjøpe det. Rock/pop-ungdommene, baby-generasjonen etter andre verdenskrig var i opprør, og fant samhold i den nye musikken. Jazz ble snobb i stereo, pop/rock var langt hår og singler. The Beatles var mye hysteri og jenter som sprengte trommehinner. The Beatles sluttet å turnere i 1966 fordi turnering i deres øyne ikke lenger handlet om musikk, de ville jobbe mer som musikere. Da bandet begynte med «The White Album» (populært kalt det fordi omslaget var helt hvitt) hadde de vært i India, meditert litt, røyka litt og skrevet noen sanger.
Scott fortalte oss om «at det er skrevet mye om all kranglingen under innspillingen av dette albumet» og at trommis Ringo Starr forlot bandet. Han orket ikke mer fordi han trodde han ikke var viktig for bandet lenger. Ifølge Scott handlet dette om at The Beatles på denne tiden ikke var gode til å heie på hverandre. Som Scott eksemplifiserte det med: «Ringo, you are the best drummer around!». Ifølge Scott sa ikke de fire store dette lenger til hverandre. Stemningen innad var laber.
Men, ifølge Scott var det ikke så mye krangling som vi har skal ha lest om. Jeg vet ikke. Han var jo der i flere måneder, det var ikke vi. Kanskje er dette media? God spissing som vi journalister liker å si. Scott mente at de, det vil særlig si John og Paul, og litt George, var så kompromissløse og kravstore kunstnerisk sett, og visste så godt hva de ville ha at de presset hverandre til det ytterste.
Skrallete lyd
Så til lyden. Scott ønsket mono. Det ble mono, og det låt forferdelig. Ingen diskant. Etter to-tre sanger ble LP-en skrudd av. Vi pratet. En stereo-LP skulle fraktes fra et annet sted i sentrum til biblioteket. Jeg tenkte at arrangør skulle ha testet lyden, finjustert lyden og hatt et utvalg av LP-er stående. Når lydteknikeren til verdens viktigste band er i salen, er du forberedt! Dette var amatørmessig.
Etter hvert kom første sang, «Back In The USSR» i stereo. Det låt ikke bra. For skrallete, bassen hamret ut, nyansene fantes ikke. Senere ble volumet skrudd opp, da ble det noe bedre, men lyden ble aldri bra.
Albumet «The Beatles», bedre kjent som «The White Album» er berømt for sin nyvinning rent lydteknisk, utover det kunstneriske. Åtte spor på miksepulten, tapeloops, lydpålegg. Da satser arrangør på nettopp å fremheve albumets egenverdi, og det skjedde ikke denne kvelden.