Dato: 11. februar 2012
Sted: Nasjonal Jazzscene
Som Terje Rypdal gjorde i januar leverte Arild Andersen en mektig konsert. Dette var musikalsk lek i to timer!
På Kalkmølla var Andersen alene. Denne kvelden spilte han med saksofonisten fra Edinburgh, Tommy Smith og den italienske trommisen Paolo Vinaccia. CD-en Live at Belleville dannet en viss basis, men trioen spilte flere Andersen-stykker, samt en låt av Smith, en irsk melodi og en Burt Bacharach-cover.
Det startet tungt og lekent og sluttet melankolsk og vakkert. Først ut var Chorus II, etterfulgt av Saturday. Begge var «Arild Andersen originals», som han selv sa tørt fra scenen. Midtveis hørte vi Independency part 4 fra Live at Belleville med trioen. Som finalenummer kom Dreamhorse fra samme innspilling.
Arild Andersen spilte også en helt ny låt, som hadde arbeidstittelen «8. februar». Både tittel og musikk kunne forandres på, fortalte bassisten lavmælt med et skjevt smil.
Vinaccia har det til felles med Terje Rypdal og Arild Andersen at han bruker trommesettet til så mye mer enn å holde takten. Han spiller melodier og skaper lydbilder. Smith på sin side ga meg assosiasjoner til Dave Liebman og Ornette Coleman.
Der Vinaccia kunne hisse opp stemningen, var Andersen motstykket med en noe sår spillestil. Andersen kom med rytmebilder og melodier. Og mye lek med basspill – ofte i duell med Vinaccia. Smith plasserte seg et sted midt i mellom de to stilistisk. Fylte ut lydbildet med lange, melodilinjer, men innimellom frenetiske fraseringer.
Publikum klappet, men Knut Eirik og jeg var de eneste på parketten som reiste oss. Riktignok var humøret på topp, men mest av alt, dette var en konsert i særklasse.