Dato: 17. august 2007
Sted: Kulturkirken Jacob, Oslo
Den sørafrikanske pianisten Abdullah Ibrahim holdt en solokonsert, som var svært musikalsk fargerik, men også tidvis søvndryssende.
Ibrahim debuterte i 1949 og hadde lenge en egen trio, før han ble oppdaget av Duke Ellington på 1960-tallet. Denne kvelden satt han alene i Kulturkirken Jacob, til tross for at den nære vennen, trommis Max Roach nylig hadde gått bort. Pressen fikk derfor ikke lov til å fotografere.
Det var usikkert om Ibrahim spilte for publikum eller seg selv. Var denne konserten ren selvterapi? Uansett, hans melodier og temaer var vakre, men samtidig var det til tider vanskelig å følge med i musikken.
Det første nummeret varte i hele 75 minutter og spente fra fengende melodier til progressive improvisasjonsnumre. Musikken var mer stemningsfull enn teknisk progressiv som Keith Jarrett. Den var fin og behagelig, men innimellom for rolig, nesten søvndryssende. Aldri direkte kjedelig, men allikevel for avslappende. Jeg savnet de lekne partiene som ville skape en tilnærming mot publikum.
En rød tråd var melankolien, ettertenksomheten, stillheten, savnet, drømmene.