1980-tallet er for mange av rockens stilskapere en mørketid. Et kobbel av slitne 40-åringer streber etter å følge med i tiden.
Dette er en bearbeidet versjon av en artikkel som først ble publisert i medlemsbladet for den norske Beatles-klubben, Norwegian Wood, i 2007.
– This is a song from the awful 80’s, sier David Bowie under Norwegian Wood-konserten i 2004 og synger China Girl. Dette er et tiår han helst vil forbigå i stillhet, et tiår da det meste går galt for artisten som dominerte hele 70-tallet.
Men Bowie er ikke alene. Paul McCartney, The Who, Pink Floyd og The Rolling Stones, for å nevne noen, sliter seg igjennom perioden med såkalt new wave, synthesizere og MTV.
Hva går så galt?
Tom for ideer
For det første, hvorfor fortsette når man allerede har skapt historie? Hvorfor ha et så intenst ønske om å spille inn enda en plate, som høyst sannsynlig er svakere enn den forrige? En eller annen gang er en stor kunstner tom for ideer? Eller?
Dette er bare noen spørsmål man bør stille seg når man tar en lytt til album som Press To Play, Never Let Me Down eller A Momentary Lapse Of Reason.
Selvfølgelig er det politisk korrekt å nevne de rette titlene når man skal røpe sin musikksmak. Man liker Elvis før han gikk i militæret, ikke etter. Man liker tidlig Stones, man liker Pink Floyd med enten Syd Barrett eller Rogers Waters som bandleder. Sånn er det bare. For flertallet.
Men av og til er allikevel den politiske korrekte meningen den rette. Noen ganger går det galt med de store stilskaperne, som formet musikkhistorien og som kan tildeles nærmest guddommelige egenskaper.
Krampaktig McCartney
McCartney II kan oppfattes på to måter, enten som tidsriktig og en del av new wave-bølgen med sitt elektroniske lydbilde, eller som en ren utblåsning fra McCartney, fordi han vil løsrive seg fra Wings og bevise at han kan klare seg selv. New wave-inspirasjon eller ikke, han følger ikke opp stilen og kommer heller med Tug Of War, som står igjen som det siste store album på lang tid. En god miks av retro-Paul og mer moderne-Paul.
Oppfølgeren Pipes Of Peace inneholder mye søtt og glatt, mens McCartneys virkelige bunnpunkt kommer med enda mer klissete Give My Regards To Broad Street og intetsigende Press To Play. Han forsøker å henge med i tiden med en synthesizerbasert popplate, og den mccartneyske signatur er helt eller delvis fraværende. Coverbildet er derimot nydelig.
Rosa laser og dårlig pop
Etter Scary Monsters And Super Creeps er Bowie sliten. Han har nylig skilt seg fra kona Angie, angivelig blitt rusfri og tilbringer tid sammen med sønnen. Sommeren 1983 får Bowie mange nye tilhengere. Folk som ikke kjenner til hans musikk tar oppfordringen om å danse. Både Let’s Dance og China Girl fenger og har en flott blanding av pop, soul og selvsagt Bowie, men hans største problem med 80-tallet er at han vil gjøre alle til lags. Det ender med at han i 1987 vil pensjonere seg. Karrieren er over.
Bedre er det heller ikke med The Who, Pink Floyd eller The Rolling Stones. Townshend er usikker på om det er powerrock eller ufarlig pop han skal skrive, ruser seg for mye på heroin og legger opp The Who i 1983. Roger Waters er lei av Pink Floyd og forlater gruppen. Dessverre er David Gilmours ego for stort til at han gjør det samme.
Trenger Pink Floyd-fansen A Momentary Lapse Of Reason? Dette er David Gilmour i 80-tallshelvete. Riktignok retter det seg noe opp med rosa laserstråler og oppblåsbare griser på Delicate Sound Of Thunder-turneen, men samtidig er den en bekreftelse på at Pink Floyd er noe gammelmodig og noe man mimrer over.
Tilsvarende skjer med Stones. De henger ikke med lenger. Istedenfor å skape, dilter de etter. Og det med dårlig resultat. Det er vel ikke så rart heller. Hadde du orket nachspiel med Keith Richards hver kveld i ti år?
Slaver av lidenskapen
Heltene fra 1960- og 70-tallet er ikke bare slitne etter årevis med intensiv turnering, dop, alkohol, groupies og plateinnspillinger, men også kreativt er de tappet for energi. Hvorfor gir de seg ikke? Da kunne vi fans ha sluppet alle de middelmådige og dårlige platene, men deres største lidenskap er for lengst blitt deres slave.
To musikere kunne ha lidd samme skjebne som McCartney, Bowie, Stones og Pink Floyd; George Harrison og Paul Simon.
Det var ikke George Harrisons intensjon, men The Traveling Wilburys kan anses som starten på rockens eldrebølge. Kanskje den tørrvittige beatle reddet alle sammen? På samme tid som han synger med Orbison, Dylan, Petty og Lynne, får McCartney, Bowie og Stones et kreativt comeback
Harrison er også en av de få som ikke taper seg nevneverdig på 80-tallet. Han utvikler seg heller ikke så mye, men platene er solide og gjennomarbeidede. Harrison skuffer ikke med sin troverdighet mot eget opphav og personlige stil.
Simons Soweto
Etter den mørke og mystiske Hearts And Bones i 1983 stod Paul Simon ved et vendepunkt. Simon merket at han var i ferd med å miste grepet om publikum og plateselskapet brydde seg ikke særlig om ham, ifølge dokumentaren Under African Skies. Et kassettbånd med den sør-afrikanske gruppen The Boyoyo Boys, Gumboots: Accordion Jive Hits, Volume II, skulle inspirere Paul Simon til å lage 80-tallets viktigste album, Graceland.
Graceland er ikke bare et møte mellom afrikanske rytmer og amerikansk visetradisjon. Paul Simon skapte det komplette album.
Tekstene handler om midtlivskrise og møtet med Sowetos gateliv og afrikansk kultur. Tekstene er direkte og poetiske. Melodiene er enkle og nynnbare, men likevel så komplekse. Det afrikanske og det amerikanske uttrykket er i symbiose.
Surrealistisk «Da Capo»
Rundt 1990 kommer flere av gamlegutta fra 1960- og 70-tallet ut av 40-årskrisen, men de er ikke bare pionerer lenger, nå er de en institusjon. De må oppleves på konsert før det er for sent. Turneene er rockens svar på «Da Capo». Nostalgisk og betydelig, men surrealistisk.
McCartney finner tilbake til røttene med blant annet Flowers In The Dirt og digger det. Publikum likeså. Bowie gjør ikke som McCartney, men er søkende med blant annet Outside. Stones derimot veksler mellom retro-stil og et mer elektronisk-inspirert lydbilde, mens David Gilmour har byttet ut rosa laserstråler med grønne. Og The Division Bell er bare et par hakk bedre enn forgjengeren.
Bevist nok
Har stilskapernes artistiske alderdommen vært vellykket, eller er den bare kalkulert mimring? McCartney har alltid vært en forretningsmann, men det er samtidig tydelig at The Beatles ligger hans hjerte nært. David Bowie blir beskyldt for å være en dresskledd musiker som ikke har noe bedre å finne på, men han går som kjent ofte i dress. Han har i likhet med McCartney og de andre bevist nok.
Men de visste nok ikke at de skulle bli så gamle som de er blitt og at de fortsatt skulle opptre for et stort publikum.
Hva skjer så når de alle sammen har forlatt oss?
Traveling Wilburys – Handle With Care (1988):
Paul Simon – The Boy In The Bubble (1986):