Dato: 11. juni 2011
Sted: Norwegian Wood, Frognerparken
Da har jeg sett halve Beatles live. Ringo leverte varene med et museumsband av P4-helter.
Hva skal man forvente av en Ringo-konsert? Ikke at det blir på høyde med de beste konsertene, i alle fall. Men Ringo overrasket meg. Dette var bedre enn jeg hadde trodd. Ringo synger ikke særlig bra, men han sang renere enn fryktet. Trommingen er stødig, men ikke på Beatles-nivå. Det kan naturligvis ha med musikken han fremfører å gjøre.
Det som trekker ned er bandet han drasser rundt på.
Konserten åpner med tre Ringo-låter. Deretter tar bandmedlemmene runden og spiller sine døgnfluer. Tilbake til Ringo. Ny bandrunde. Ringo finale.
Ringos band består av et museum med avdankede musikere som skrev en slager for en menneskealder siden. Noen av dem holdt til over godkjent, andre var bare triste og fæle. Rick Derringers 60-tallshit Hang On Sloopy var hyggelig, mens gitarsoloen hans på middelmådigheten Rock’n’Roll Hoochie Coo verken imponerte eller reiste nakkehår. Tenk litt på Joe Bonamassa og du skjønner hva jeg mener.
Albinokeyboardisten Edgar Winters plagsomme instrumental Frankenstein fikk meg til å lure på hva Ringo driver med. At en musiker står med en Roland-synth over huet og vrenger tangentene, får ikke en gammel Jarre-fan som meg til å smile. At Edgar med håret og buksene spiller saksofon og trommer med lysende trommestikker er artig, men ikke spesielt musikalsk imponerende. P4-favorittene til bassist Richard Page, kjent fra Mr. Mister, Kyrie og Broken Wings var blant de bedre bidragene fra bandmedlemmene. Keyboardist Gary Wrights Dream Weaver var også godkjent.
Men det sier jo sitt.
Når Ringo var hovedartist, satt det meste, til tross for en svak sangstemme fra sjefen selv. Men det er et problem når Ringos del i konserten tar minst plass. Han har nok sanger til å være frontmann hele veien. Tenk på de sangene vi IKKE fikk; Octupus’s Garden (fra Abbey Road, en sang som Lennon og McCartney fant god nok til gruppens svanesang), I’m the Greatest (Johns sang til Ringo etter Beatles), Never Without You (Ringos hyllest til George) og What Goes On (sangen Lennon og McCartney hjalp Ringo med å fullføre) – for å nevne noen.
Heldigvis kan Ringo publikum. Han frir ikke, han har en kontakt med oss som mange kunne lære noe av. En i publikum ropte «Love you!», hvorpå Ringo svarte kjapt «Love you, too», tenkte seg om og sa: «Let us get this straight, how many love me?» Alle klappet og jublet.
Hver gang han skulle spille en Beatles-sang, introduserte han dem som «en sang fra det andre bandet jeg pleide å spille i».
Det var allsang og glede under Ringo-låtene, særlig Yellow Submarine (i gjørma), With A Little Help From My Friends (med Eels og Little Steven som kor) og Photograph. Ringos evner som trommeslager var størst i Beatles, hans evner som låtskriver er ikke akkurat på samme nivå. Men jeg ville høre Ringo.
Konserten får en 4-er av meg på grunn av Ringo. Med et mer interessant turnéband og mer Ringo, kunne dette ha blitt noe stort.
Bandet:
Ringo Starr (trommer, vokal)
Wally Palmer (gitar, munnspill, vokal, kjent fra The Romantics)
Rick Derringer (gitar, vokal, kjent fra The McCoys)
Edgar Winter (keyboard, saksofon, trommer, vokal)
Gary Wright (keyboard, vokal)
Richard Page (bass, vokal, kjent fra Mr. Mister)
Greg Bissonette (trommer, vokal)
Låtene:
Ringo:
It Don’t Come Easy (Ringo)
Honey Don’t (Carl Perkins-cover)
Choose Love (Ringo)
Bandrunde:
Hang On Sloopy (The McCoys-cover)
Free Ride (Edgar Winter-cover)
Talking in Your Sleep (The Romantics-cover)
Ringo:
I Wanna Be Your Man (The Beatles)
Bandrunde:
Dream Weaver (Gary Wright-cover)
Kyrie (Mr. Mister-cover)
Ringo:
Yellow Submarine (The Beatles)
Bandrunde:
Frankenstein (Edgar Winter-cover)
Ringo:
Back Off Boogaloo (Ringo)
Bandrunde:
What I Like About You (The Romantics-cover)
Rock and Roll, Hoochie Koo (Rick Derringer-cover)+gitarsolo (Rick Derringer)
Ringo:
Boys (The Beatles)
Bandrunde:
My Love Is Alive (Gary Wright-cover)
Broken Wings (Mr. Mister-cover)
Ringo:
Photograph
Medley – With A Little Help From My Friends (The Beatles)/Give Peace A Chance (John Lennon)