Du plystrer ikke til David Torn.
Dette var en konsert der jeg forsvant inn i massive lydbilder og elegante overganger, men jeg er ikke i stand til å gjengi så mye av hva jeg satt og lyttet til i nærmere to timer. David Torns «Sun of Goldfinger» ble en av de lytteopplevelsene som bare skjedde der og da. Hans musikk er såpass abstrakt og lite melodiøs at jeg sånn sett ikke helt husker hva jeg var på. På et vis er det et kvalitetstegn. Samspillet mellom David Torn og hans to musikere, Tim Bern (saksofon) og Ches Smith (trommer, programmering, vibrafon) var unikt. Elegant og uanstrengt.
Jeg har i mange år utforsket katalogen til plateselskapet ECM, men David Torn har jeg foreløpig ingen CD-er med. Jeg kjenner såvidt til Torn gjennom hans samarbeid med David Bowie på tre av hans utgivelser etter tusenårskiftet. Gitarspillet gir meg assosiasjoner til Terje Rypdal på sitt mest abstrakte, samt Robert Fripp og Bill Frisell. Bare med mye mer vekt på klangen i gitarspillet. Lydlandskapene.
Nå er det bare å lytte mer på lydlandskapene over hifi-anlegget.