Radiohead gikk sin egen vei under hovedkonserten i Oslo Spektrum. Musikalsk var konserten spennende og innholdsrik, men opplevelsen ble noe amputert som følge av dårlig lyd.
Jeg var uheldig med sitteplassen i Oslo Spektrum, langt ut på siden og høyt oppe. Lyden var grøtete og full av støy. Basert på mange gjennomlyttinger på CD over hifi-anlegget er Radiohead i mine ører et typisk album-band som jeg må lytte konsentrert til. Musikken kan tidvis virke ensformig i uttrykket, men det er kun på overflaten. Radiohead er introspektiv musikk, hvor detaljene ligger i nyansene og der et abstrakt lydbilde forenes med bitende tekster.
Årets album «A Moon Shaped Pool» er etter min mening det sterkeste Radiohead har gitt ut siden mesterverket «Kid A» (2000). Men så naken og abstrakt musikk krever også særdeles nyansert og balansert, god lyd. Jeg skulle ønske Radiohead spilte på Sentrum Scene og ikke i Oslo Spektrum. Den gode lytteopplevelsen fikk ikke jeg i Spektrum. Jeg slet med å få med meg rikdommen Radiohead stå for. Således kan denne anmeldelsen mer leses som en kritikk av Oslo Spektrum enn Radioheads konsert.
Repertoar med spennvidde
For repertoaret røpet at Radiohead ville gi oss noe spesielt. De sparte på en del hits til fordel for album-låter, sanger for kjennere, fansen. Det ante meg at konserten var bygget som et helhetlig album, slik vi kjenner Radiohead og som er grunnen til at vi digger dem. For meg er det tydelig at Radiohead setter det kunstneriske først når konserten åpnet med tre låter fra «A Moon Shaped Pool». Den platen er krevende, men på en slik måte at musikken vokser og blir bedre og bedre etter flere gjennomlyttinger. Radiohead var også innom skiva «King Of Limbs», som heller ikke akkurat er en plate for dans eller allsang.
Jeg har sans for et band som Radiohead som fullt og helt går sin egen vei. Mer kjente låter som «Let Down» og «Idioteque» er obligatoriske og føles samtidig som en behagelig og tilfredsstillende pause fra de mer introspektive sangene.
Tro mot studioversjonene
Radiohead var svært samspilte. Alt satt som et skudd, perfeksjonert ned til den minste detalj. Bortsett fra den dårlige lyden der jeg satt og strevde, er min innvending at bandet kjappet seg vel mye med sangene. Her kunne Radiohead lært mye av sine amerikanske, musikalske brødre Wilco, som på konsert trekker sangene mer ut i jamming og improvisasjon. Radiohead var i overkant tro mot studioversjonene. Det passer ikke helt på konsert. På mange av platene går sangene over i hverandre i en større helhet. På konsert oppleves avslutningene som vel brå.
Spesielt for kveldens konsert var at Radiohead spilte «I Promise» fra innspillingen av «OK Computer» for første gang på 21 år! Sangen har ikke vært fremført siden fordi bandet mente den ikke var god nok. Vi var ikke enig og nøt den store overraskelsen. Avslutningsvis fikk vi en kort hitparade som en bekreftelse på at tross all eksperimenteringen er Radiohead et band for det store publikum og en vesentlig del av vår kulturelle bevissthet.
Bandet:
- Thom Yorke: vokal, gitar, keyboard, piano.
- Colin Greenwood: bass, keyboard, perkusjon.
- Jonny Greenwood: gitar, keyboard.
- Ed O’Brien: gitar, koring, samples, perkusjon.
- Philip Selway: trommer, perkusjon, koring.
Med:
- Clive Deamer: trommer, perkusjon, koring.
Repertoar:
- Daydreaming
- Desert Island Disk
- Ful Stop
- 15 Step
- Myxomatosis
- Climbing Up The Walls
- All I Need
- Videotape
- Let Down
- Bloom
- Identikit
- The Daily Mail
- The National Anthem
- The Numbers
- The Gloaming
- Idioteque
- How To Disappear Completely
Ekstra:
- I Promise
- No Surprises
- Where I End And You Begin
- Paranoid Android
- Street Spirit (Fade Out)