En konsert med King Crimson er musikalsk presisjon og detaljrikdom på et ufattelig høyt nivå. Et fullsatt Sentrum Scene satt konsentrert og lyttet i nøyaktig to timer.
Det legendariske, britiske progrock-bandet King Crimson spiller tre kvelder på rad i Oslo som den eneste europeiske byen. Sammen med Genesis, Yes og Pink Floyd definerte King Crimson den progressive rocken på slutten av 1960- og begynnelsen av 70-tallet. For første gang siden 2003-turneen var grunnlegger og bandleder Robert Fripp med på turné. Det vil si, sist gang vi hørte King Crimson-musikk «live» i Oslo, var for to år siden da Tony Levin og Adrian Belew reiste rundt med The Crimson ProjeKCt.
Kveldens konsert var betraktelig bedre, og vil bli stående igjen som et eksempel på hvordan avansert og krevende musikk skal fremføres på konsert, med et presisjonsnivå som overgikk alle forventninger. Konserten var helt konge!
Klassisk progrock
Robert Fripp er ikke den joviale gitaristen som slår av en prat eller kommer med en tørr kommentar. Hverken han eller noen andre i bandet sa noe til publikum. Alle entret scenen i dress. Sjefen selv illuderte albumomslaget til debutalbumet, «In The Court Of The Crimson King», der motivet er inspirert av Edvard Munchs «Skrik», og satte seg ned på krakken. De tre trommisene satt fremst, mens resten av bandet var bakerst.
Til introen av «Lark’s Tongue In Aspic (part 1)» steg forventningene. Vi skjønte raskt at samspillet var ekstremt tett. Det var nok mange musikere i salen og jeg kunne observere bassist Audun Erlien, som til vanlig spiller med Eivind Aarset, også musikk hvor samspillet er helt enestående.
King Crimson hadde delt inn konserten i to avdelinger på en time hver, med en 20-minutters pause i mellom. Før konserten ble det sagt både på norsk og engelsk at det var forbudt å ta bilder og video, og at man ville bli sendt ut av konsertlokalet hvis man brøt regelen. Det stod også to store plakater på scenen med samme beskjed før konserten. Folk satt stille under hele konserten og lyttet. Folk kommenterte så vidt til hverandre mellom sangene. Folk lyttet konsentrert. King Crimson er krevende lyttemusikk og det ble en fantastisk god lyttekonsert denne kvelden.
Repertoaret bestod av musikk fra den mest definerende progrock-perioden, 1969-75. Gitarist Adrian Belew er ikke med på turneen, og det kan tenkes at det er en grunn til at ingen av sangene fra hans tid i bandet er med.
Teknisk og organisk
Progrock kan fort bli et spørsmål om teknisk spillestil og hvor teknisk god man er på et instrument. Konserten på Cosmopolite i 2014 ble til dels et VM i spilleteknikk i mine ører. Med Robert Fripp på plass var alle elementer i lydbildet langt mer balansert. Samtlige musikere utfylte hverandre til en større helhet. Fripp satt bakerst til høyre og smilte tidvis litt lurt, og vekslet mellom rene soloer og stemningsskapende akkordspill.
I motsetning til Genesis handler King Crimson mer om akkordprogresjoner enn melodier. Og det mener jeg kom tydelig frem under balladene. Det låt fortsatt fint, men ikke særlig mer. For meg ble balladene et pusterom snarere enn et nytt klimaks. Unntaket ble «Starless» som siste hovednummer. Det var som om vi alle i salen var trukket inn i en massesuggesjon av temposkifter, nye temaer og overganger i bortimot to timer før vi fløt ut i et drømmende lydbilde der bandet holdt stemningen nede for at vi skulle nyte den enda mer. Eneste ekstranummer ble King Crimsons signatur «21st Century Schizoid Man» fra debuten. Og da reiste vi oss alle simultant i stående trampeklapp.
King Crimson var teknisk i verdensklasse hele kvelden. Bandets svakeste ledd må sies å være den siste ankomne, gitarist og vokalist Jakko Jakszyk. Han sang flott og spilte bra, men ikke noe mer enn det. Mel Collins derimot, han imponerte med sin brede palett av frijazz og folkemusikk i skjønn forening. Trommis Pat Mastelotto skapte abstrakte lydbilder på trommesettet og Tony Levins basspill var like melodiøst, funky og presist som alltid.
King Crimson presterte å få musikk som i utgangspunktet virker svært teknisk brilliant til å låte organisk, nyansert og mangfoldig. Konserten var en maktdemonstrasjon.
Spiller også tirsdag 27. og onsdag 28. september.
Bandet:
- Robert Fripp: gitar, synthesizer (1969- ).
- Mel Collins: saksofon, fløyte ((1970–1972; 1974, 2013- ).
- Tony Levin: bass (1981-1999, 2003- ).
- Pat Mastelotto: trommer, perkusjon (1994- ).
- Gavin Harrison: trommer, perkusjon (2007- ).
- Jakko Jakszyk: gitar, vokal (2013- ).
- Jeremy Stacey: trommer, perkusjon, synthesizer (2016- ).