Mye er sagt og skrevet om David Bowie-musikalen «Lazarus». Det er bare å understreke nok en gang: en genistrek av Bowie.
Nevn én artist som mer enn David Bowie ene og alene har påvirket musikken og populærkulturen. Musikalen «Lazarus» er enda en bekreftelse på at det var bare én David Bowie, og at han med denne musikalen og det siste albumet, «Blackstar», som ble utgitt på hans 69-årsdag, to dager før han døde, ga seg på topp, helt på nivå med det beste fra midten og slutten av 1970-tallet.
Kort oppsummert, Bowie endret ikke bare musikken en rekke ganger og iscenesatte seg i forskjellige roller i musikken og på konsertscenen, men satte også ny standard for artistrollen gjennom å bryte grenser for blant annet kjønnsidentitet, musikkvideo og mote.
«Lazarus» på Det Norske Teatret hadde premiere sist lørdag. Musikalen anbefales på det sterkeste!
Speilbilde av mennesket
Musikalen hadde urpremiere i New York desember 2015, en måned før Bowie døde, og er basert på boken og filmen «The Man Who Fell To Earth». Filmen ble spilt inn i 1975 da Bowie var på sitt mest kokain-avhengige, og ble utgitt året etter, samme år som hans mørkeste album, «Station To Station».
I filmen spilte Bowie hovedrollen som humandroide Thomas Newton, som kom fra en annen planet, og som ble helt nedbrutt av møte med mennesker. Musikalen bygger videre på filmen (og boken) i handling og sinnsstemning. Den røde tråden og det store spørsmålet vi blir stilt overfor er hva det vil si å være menneske. Thomas Newton (Joachim Rafaelsen) er et nervepirrende sterkt speilbilde av menneskets vesen.
Musikalen har ikke et tydelig narrativ, og det skal ikke musikalen ha heller. Man kan velge å se musikalen som to parallelle handlingsforløp; det hverdagslige møtet mellom Newton og menneskene rundt som Valentine, Elly og Michael, og den indre handlingen i Newtons sinn, eller å se det hele under ett.
Bowies blikk på verden
Enten man er middels interessert i Bowie, eller «hardcore-fan» (som undertegnede) er jeg sikker på at musikalen treffer deg uansett. Musikalen har alt som skal til for å lykkes. Vi møter det eksistensielle som angst, desperasjon, kjærlighet, begjær, håp. Musikalen gir meg motstand ved at jeg blir utfordret på disse punktene. I tillegg er sangprestasjonene og bandet fantastisk bra, samt at skuespillerne er dyktige.
Særlig hovedrolleinnhaver Joachim Rafaelsen er verdt besøket alene. Spesielt under sangnumre når andre enn han selv synger, formidler han sangenes stemning svært overbevisende gjennom kroppsmimikk som får meg til å tenke på at Bowie selv spilte pantomime-teater på begynnelsen av 80-tallet.
For som Bowie-fan er det nok av referanser til Bowie selv som vi kan tolke i hjel. Ser vi ikke Andy Warhols skikkelse her? Marc Bolan? Og replikken i begynnelsen av stykket om at Newton er en eksentrisk rik mann som bare sitter i leiligheten, får meg til å tenke på årene mellom turneen i 2003/04 og comeback-albumet «The Next Day» (2013). Men som Bowie gjerne gjorde, han har løftet musikalen til noe større enn seg selv. Bowie lar hverdagslig tørrprat møte det store og eksistensielle i livet. For er det ikke slik livet er?
Musikken og scenografien er virkelig god og balansert. Sangene er utvilsomt Bowie, men på ingen måte en blek kopi av originalen. Sangene høres derimot nye ut, fordi sangerne får sette sitt preg på dem. Lyssettingen og videografikken er beskjedent elegant og stemningsskapende. Jeg trekkes inn i musikalen, jeg blir rørt, jeg ler, jeg digger sangene, jeg blir imponert.
Tilbake til åpningsspørsmålet, jeg vet ikke om andre artister som har hatt større betydning enn Bowie. Vet du?