Dato: 11. august 2013
Sted: Nasjonal Jazzscene
Tenorsaksofonist Joshua Redman anses som den viktigste innen jazz de senere år. Den statusen bekreftet han definitivt under tyvstarten på Oslo Jazzfestival.
Konserten på samme sted i 2012 fikk jeg dessverre ikke med meg. Men nå, omsider var jeg på plass. Moren min var med. Hun ble fan. Uten tvil.
Joshua Redman debuterte med sitt første album i 1993, Wish. Året før spilte han på sin fars plate Choices. Under kveldens konsert spilte Joshua Redman, Aaron Goldberg (piano), Reuben Rogers (kontrabass) og Gregory Hutchinson (trommer) flere fra den nyeste platen, Walking Shadows.
Joshua Redman har klart latt seg inspirere av storheter som Charlie Parker, John Coltrane, Ornette Coleman, Sonny Rollins og Miles Davis.
Musikken er aggressiv som bebop skal være, i neste øyeblikk sart som selveste Miles. Styrken er at Redman og hans menn klarer å skjære helt inn til beinet. Arrangementet er stramt, det tar faktisk aldri helt av i virtuose, langtekkelige solopartier. Redman og hans musikanter får definitivt vist hva de er gode for, men aldri mer enn det som trengs. Når soloen er over, kjenner jeg at jeg vil høre mer, men er samtidig fornøyd med at den sluttet akkurat der.
Bandet er samspilt. Redman gir bandet mye spillerom. Han kunne åpne solo; først er det sårt og melankolsk, nakent. Redman bygger opp stemningen med skrikende toner. Melodien, akkordene og bassgangen. Bandet skyter inn. Selv når det drar i gang i høyt tempo, låter det aldri masete.
Joshua Redman mestrer å skape sitt eget uttrykk. Derfor er han så viktig for jazzens utvikling. Konserten på Nasjonal Jazzscene ble en bekreftelse på nettopp det.