Dato: 8. juli 2011
Sted: North Sea Jazz, Rotterdam
- Matt Schofield feat. John Cleary
Rakk bare å høre det siste kvarteret, men det minnet om en Eric Clapton på en god dag. Gitarspillet var i slekt med Claptons, men noe mer funky. Godt levert.
- B.B. King
Ja. Han er jo en levende legende, men jeg ble ikke imponert. Jeg kan krysse av i boken at jeg har hørt ham live, men der jeg kritiserer Paul McCartney for sine nostalgiturneer, var B.B. langt verre. Dette var sirkus. Paul holder i alle fall fortsatt et høyt musikalsk nivå og gjennomfører konsertene med stil. B.B. legger for mye vekt på publikumsfrieriet. Familie og slekt er i bandet, og det er helt tydelig at de drasser rundt på gamlefar i rullestol for å vise ham frem. Trist, tragisk og parodisk.
- Alain Clark
Hvis homopop hadde vært et sjangerbegrep, er Alain Clark nestoren. Dette var en av de aller dårligste konsertene jeg har opplevd. Han så ut som han kom fra en motekatalog, med et band som knapt nok hadde lært å spille. Musikalsk var det verre en Joe Bonamassa. Jeg husker at det var en merkelig blanding av egne låter som var milevis under akseptabelt nivå og klissete coverlåter. Folk likte det. Enda mer kritikkverdig at en jazzfestival hyrer inn en fjott som ham.
- Pharaoah Sanders Quartet
JA! Her snakker vi en fantastisk miks av funk, rock og jazz. Pharaoah Sanders kommer inn i hvit kappe, ditto hatt og bassgitar. Ikke bare spilte han groovy og tøft, musikken og bandet var også på et høyt nivå. Dette var absolutt diggbart. Lekent, merkelig, originalt og fengende. Kveldens overraskelse!