Primal Scream er minst like kule som kunstnerisk vågale og geniale. Albumet «XTRMNTR» fra 2000 har en ytterst sjelden musikalsk spennvidde og helhet.
Som tittelen antyder, dette er ekstremt. Musikken på Primal Screams album fra 2000, «XTRMNTR» (uttales «exterminator») er altoppslukende og rett og slett avhengighetsskapende. Det er sjelden undertegnede får en artist, et band eller en plate på hjernen som i 15-årsalderen, men «XTRMNTR» har trolig blitt spilt mer enn 50 ganger i løpet av de siste to månedene.
Med denne omtalen av Primal Scream starter Martins musikkblogg den nye spalten «Martins lyttehjørne», hvor jeg omtaler plater jeg nylig har oppdaget og som har gjort såpass inntrykk at jeg anbefaler dem videre, og gjenhør med album som jeg oppdager på nytt etter mange år i glemselen.
Kreativ galskap
Bobby Gillespie dannet Primal Scream i 1982. Da spilte han fortsatt trommer i Jesus And The Mary Chain. Primal Scream hadde en langsom start, og ga ut sin første plate i 1987, «Sonic Flower Groove». De to første platene skilte seg ikke så mye ut i mengden, men da «Screamadelica» kom i 1991, endret alt seg. Det skotske indie-bandet var annerledes enn en rekke andre indie-band. «Scremadelica» var sommerlig, ikke dyster og mørk som indie kunne være.
Primal Scream er like mye et party-band som lyttemusikk; punk, garasjerock, syre-elektronika, reggae og pop, alt sammen i en naturlig balanse. «XTRMNTR» er oppfølgeren til «Vanishing Point» fra 1997, og de tre platene «Screamadelica», «Vanishing Point» og «XTRMNTR» kan høres som tre forskjellige album som følger en felles linje der elektronisk musikk blandes med punk, hiphop, jazz og rock.
For denne anmelder er «XTRMNTR» albumet der Primal Scream i aller størst grad har en kreativ galskap som røper at de er et band som våger mer enn de fleste, og det uten å miste helheten i musikken.
Balansekunst
Allerede med den første låten «Kill All Hippies» er det ingen tvil om at skiva er noe utenom det vanlige, med blandingen av punk, techno og rock. Skarptrommen lyder metallisk, og gir assosiasjoner til Jaki Liebzeit i CAN, en av de mest stilskapende trommeslagere i musikken, og hihaten høres ut som den hele tiden er på etterskudd, og som et motstykke til det industrielle og kjølige i lydbildet.
Som med Primal Screams album, er ingen låter på «XTRMNTR» like. Likevel utgjør samtlige låter en naturlig og forfriskende helhet. I «Accelerator» høres stram punkrock, hvor den minimalistiske seigheten aldri løsner, og drivkraften er suggerende. Tittelsporet «Exterminator» er enda mer altoppslukende punk-house-rock enn åpningslåten, og hvor Primal Scream balanserer elegant mellom synth-effekter og et mer tradisjonelt rocka lydbilde. En typisk låt man får på hjernen.
«Swastica Eyes» er mer rendyrket trance ala midten av 90-tallet, men kun på overflaten. Sjangerblandingen ligger i melodilinjen og de lydmessige detaljene. Dette er utforskende og spennende i motsetning til mye av den sjangeren Primal Scream leker seg med her. Igjen, det geniale ligger i at bandet blander akkurat nok av forskjellige musikalske uttrykk slik at det låter naturlig og forfriskende. Det er aldri påtatt eller anstrengt. Primal Scream er balansekunst.
«XTRMNTR» hadde vært et mesterverk selv uten balladen «Keep Your Dreams», men her bekrefter bare Primal Scream sin genialitet. Med all sjangerblandingen og eksperimenteringen kunne bandet ha falt for fristelsen å skrive et tilsvarende arrangement for denne sangen, men istedenfor hører vi en skjør, neddempet, drømmende ballade. Primal Scream evner å tone det ned når det trengs. Ingen elementer overflødig, bare vakkert.