Produsent Ken Scott trodde først ikke på Supertramp, men endte etter hvert opp med å produsere klassikerne «Crime Of The Century» og «Crisis? What Crisis?».
De seneste årene har Ken Scott vært gjest mange ganger på Classic Album Sundays Oslo for å snakke om sitt samarbeid med store artister og band som David Bowie, Elton John og The Beatles. Denne torsdagskvelden var det Supertramp som stod på programmet i Oslo Konserthus’ Lille sal, og da gjennombruddsalbumet «Crime Of The Century» (1974) og oppfølgeren «Crisis? What Crisis?» (1975).
Supertramp brukte noen år og plater før de ble kjente og oppnådde internasjonal suksess. Ken Scott beskrev låtskriverduoen Rick Davis og Roger Hodgson som John Lennon og Paul McCartney. Førstnevnte som litt rå og hard i stilen, sistnevnte som mer melodisk og popete. Jeg ser poenget uten å gå altfor dypt inn i «detaljnerdingen».
Jeg vil nok påstå at Hodgsons sanger trolig er de mest kjente for folk flest, altså «Dreamer», «Lady», Breakfast In America» og «The Logical Song». Med sin lyse stemme sang han de svært så nynnbare melodiene med tilhørende vokalharmonier i et i klassisk-inspirert arrangement. Men så har også Davis mange fengende sanger også (som min personlige Davis-favoritt, «From Now On»), men der Hodgson var mer inspirert av klassisk musikk, var Davis mer en blues- og soul-type.
Realisere bandets ideer
Scott var skeptisk til Supertramp da han fikk oversendt noen demoinnspillinger. Han likte det ikke, og hadde ingen tro på at bandet ville bli til noe, men på tørrvittig britisk vis erkjente Scott senere på kvelden at en av sangene var den ikke så helt ukjente «Breakfast In America» (og at vi alle kan ta feil).
«Crime Of The Century» kombinerte fengende popmelodier med sjangerblanding og lydeksperimentering. Som Scott omtalte det som, det var i en tid hvor plateselskapene hadde takhøyde for musikalsk lek og eksperimentering, altså budsjetter til at musikere kunne få prøve ut ideer og utforske. Vanlig innspillingstid for en LP var to uker (i dag kan et album ta ett til flere år å lage), så man jobbet effektivt. The Beatles brukte én dag på sin første LP i 1963.
På «Crime Of The Century» var Scott katalysatoren for bandets, og særlig låtskriverduoen, ideer, og hjalp dem med å lede dem på rett vei, litt som George Martin var for The Beatles før de fire var mer bevisste på hva de ville. På «Crisis? What Crisis?» visste Supertramp mer hvordan de ville at musikken skulle være, og Scott realiserte det.
Mest lytting
Til forskjell fra en del andre CAS-kvelder var det noe mindre prating nå, for vi skulle lytte til to album i sin helhet. Og det er noe spesielt å sitte flere titalls voksne menn (noen få damer) sammen andektig å lytte til en plate fra start til slutt. Plater som Supertramps to album denne kvelden blir best når man hører dem i sin helhet. Scott definerte «Crime Of The Century» som et konseptuelt album, mens Crisis-skiva i større grad var en samling sanger.
For hifi-nerder var det såkalte half speed mastering-vinyl-utgaver av Supertramp som stod på menyen. Lyden blir bedre slik, kort oppsummert, men det må sies at det var mye knitring og lyden var ikke helt optimal der jeg satt. Det føltes mer som konsertlyd enn hifilyd.
Alt i alt var det nydelig å høre musikken og bli påminnet om at musikk var bedre før.