Vi strømmer mer musikk enn noen gang, men veksten flater ut. Samtidig står vinyl nå for 75 prosent av de fysiske musikkinntektene. Har vi sluttet å lytte i algoritmens støy?
Jeg er vokst opp med kassetter og vinyl. Mest «mixtapes». Senere kom CD-er. Jeg husker når jeg fikk akkurat den kassetten eller kjøpte den CD-en, men jeg har ingen hukommelse om når jeg strømmet Eivind Aarset sist. Og han lytter jeg helst til på LP eller CD, hjemme alene med anlegget. Det hender likevel at en Eivind Aarset kommer opp i Spotify-strømmen, men det blir bare så flyktig.
Når jeg setter av tid til å lytte til Eivind Aarset i kjellerstua, føles det mest riktig. Ikke fordi det skal være så innmari høyverdig, men fordi musikken krever noe av meg. Konsentrert lytting.
70 år siden Elvis
I disse dager, rettere sagt 23. mars, er det 70 år siden Elvis Presley ga ut sin første LP, «Elvis Presley». Det som var starten på alt sammen, rock og pop. Senere kom The Beatles, The Rolling Stones og The Kinks. Singler var vanlig langt ut på 60-tallet. De fleste hadde ikke råd til et helt album på LP, men de som kjøpte dem hørte mye spennende. The Who. The Spencer Davis Group. Cream. Gitarhelter. Enda lengre hår.
1970-tallet var albumets tiår. Progrock og konseptalbum. Mer singler på 80-tallet, men likevel mange definerende album. På 90-tallet kom det utallige (og unødvendige) remikser på CD-singel. Noen CD-singler var nesten like lange som et album på vinyl på 60-tallet. Til tross for en overproduksjon av låter og remikser, kom det mange gode plater også dette tiåret. Sjangrene ble flere og mange.
Selv om mange band har gått under radaren hos meg, har jeg merket meg en betydelig endring i lyttemønsteret.
Rock og svette og tårer
Da jeg vokste opp hørte vi på den platen vi hadde. Dette er ingen romantisk fortelling om at «alt var bedre før», men en nøktern observasjon.
Jeg hørte på det jeg hadde, eller som jeg lånte av kompiser. Hadde jeg kjøpt feil kassett eller CD, var det den platen jeg måtte nøye meg med til jeg hadde råd til å kjøpe en ny. Jeg er overbevist om at den lytterkulturen jeg vokste opp med, tvang meg til å like mer musikk enn man gjør i dag med sveiping av musikk som potensielle dater på Tinder.
Hvis den første platebutikken ikke hadde skiva, gikk jeg til neste.
30-35 år senere sitter jeg her og sveiper. Det er tragisk. Rett ved siden av platesamlingen. Hundrevis av LP-er og CD-er.
Den materielle verden
George Harrison og Madonna sang om den, og de skulle senere samarbeide om film. Vi er alle rammet av de kyniske, kommersielle markedskreftene. Jeg kjenner på kroppen hvordan det hele glipper, hvordan jeg mer og mer strømmer istedenfor å spille fysiske plater. At vi i det hele tatt skriver «fysisk» er jo et tegn.
Den andektige lyttingen med lukkede øyne er det slutt på. Eller?
Vi strømmer mindre enn før. Strømmingen har flatet ut til fordel for fysisk lytting. For vinyl har for 19 år på rad en vekst. Vinyl utgjør en vekst på 75 prosent, ifølge IFPIs Global Music Report 2026 (International Federation of the Phonographic Industry). CD derimot faller fortsatt, som i mange år, men i Japan er det fortsatt stor interesse for CD.
At vinyl nå står for 75 prosent av de fysiske inntektene, må bety at stadig flere ønsker å lytte til musikken, ikke bare sveipe et par låter. Tallene bekrefter et paradoks: Samtidig som strømmingen flater ut, bruker vi mer penger på fysiske album. Dette oppfatter jeg som en slags protest eller motreaksjon mot algoritme-helvete.
Ingen endeløs sveiping
Når jeg spiller en CD eller en LP, altså hører på musikk «på gamlemåten», er det naturstridig å sveipe på sosiale medier (selv om jeg skal innrømme at det har skjedd). 70 år etter Elvis virker det som om sirkelen er sluttet.
For min del handler det ikke om å stikke huet i sanda, men å forsøke å verne om noe som faktisk var bedre før. I mine ører var musikk bedre før, og mine favoritter, som Eivind Aarset og The Beatles er best på vinyl eller CD. Jeg vet at det er mulig å strømme med hifi-kvalitet, men det er ikke bare av økonomiske grunner de komponentene ikke er kjøpt inn.
Jeg får ikke med meg nyansene via Spotify på vei til bussen. Jeg må sitte hjemme.
«Digital detox»
Vi er mange som husker Aftenposten i fullformat som av godt dokumenterte årsaker tar en «digital detox». For den konstante strømmen av fragmentert informasjon utfordrer konsentrasjonsevnen vår. Å legge bort telefonen og la en LP eller CD spille ferdig, er en enkel, men effektiv måte å trene opp tålmodigheten igjen på.
Neste gang Spotify foreslår Eivind Aarset, tar jeg det som en påminnelse om at de fysiske skivene i kjelleren skal hentes frem.