Etter flokken min og mine beste venner er musikken det viktigste i livet mitt. Helt siden jeg hørte The Beatles som sjuåring, har musikk formet min identitet.
Jeg er 19 år. Hjemme alene i stua om natten. Foran hifi-anlegget til faren min. Setter på «Waiting for Cousteau», et 47-minutter langt ambientstykke med Jean-Michel Jarre. En hyllest til havforskeren Jacques Cousteau. Musikk som jeg i skrivende stund har brukt som en meditativ sjelevenn i mer enn 30 år.
Det er bare noen få uker igjen til jeg skal høre og se min store musikalske helt holde konsert ved Eiffeltårnet 14. juli 1995. Jeg er klar.
Et liv i musikken
Dette er min 50-årsdagsspilleliste, publisert på selve dagen, 14. april 2026. Alt begynte med The Beatles.
I løpet av det første året på barneskolen ble jeg nysgjerrig på LP-samlingen til foreldrene mine. Jeg fant The Beatles «A Collection of Beatles Oldies…But Goldies!», den eneste samleplaten bandet ga ut mens de var aktive. Jeg syntes omslaget og baksidebildet var kult, og det var starten på min musikkinteresse. Jeg hadde allerede slitt ut kassetten med «Dyrene i Hakkebakkeskogen», som jeg på CD og Spotify har spilt mange ganger for mine to barn.
Jeg bestemte meg tidlig for at når jeg først skulle lage en «soundtrack of my life»-spilleliste, ville jeg sette sammen en liste med musikk som forteller noe om meg, mitt liv gjennom musikk. «Mitt lydspor i 50 låter» er høyst personlig, og det er et bevisst valg. Spillelisten er ingen «flinkis-liste» som skal forsøke å forklare hvor fantastisk god musikksmak jeg har.
Fantastisk god musikksmak har jeg, men denne spillelisten skal fortelle om mitt liv.
Sårbarhet og eksperimentell lyd
Jeg har valgt å åpne med min favorittsang med det amerikanske bandet Wilco, «One Sunday Morning», som etter min oppfatning handler om et far/sønn-forhold. Om en sønn som oppdager hvor avhengig han var av faren sin som han var så glad i.
Jeff Tweedy synger ikke bare til meg, han synger om meg.
Mitt forhold til min far, og mer overordnet sett, familien, er en rød tråd i denne spillelisten, i tillegg til mange musikalske krumspring underveis. Jeg ønsker at spillelisten kan si noe om savn, forelskelse, frustrasjon, ensomhet, glede, vennskap. Alt hva livet faktisk handler om. Det kan være en sår tekst, det kan være et musikalsk lydlandskap.
Faren min døde altfor tidlig da jeg var 31 år og han fikk aldri oppleve å være farfar til mine to barn. Odd Nordstoga synger sårt og vakkert om det å ha en farfar i livet.
Jean-Michel Jarre er min største musikalske favoritt og jeg kunne lett ha lagd en «soundtrack of my life»-spilleliste kun med den franske pioneren i elektronisk musikk, men noen kunne kanskje synes det ville bli for ensformig. Jarre er representert med tre låter/stykker, flest av alle, naturlig nok. Jarre var mitt første møte med eksperimentell lyd. Jeg oppdaget ham i 1988 som 12-åring og jeg forstod ikke hva jeg hørte, jeg bare likte det. Senere skulle jeg forstå at elektronisk musikk var fremmed på 80- og 90-tallet, og at særlig Jarre var et hatobjekt blant musikkanmeldere og forstå-seg-påere. Det var ikke veldig kult å like Jarre på 90-tallet, men jeg stod på mitt.
Jarre ble min inngang til annen eksperimentell lyd som Frank Zappa og Miles Davis.
Tidlig jazz
Foreldrene mine likte jazz. Jeg husker godt jeg satt i baksetet i bilen på 80-tallet til Woody Herman, Duke Ellington og Louis Armstrong. Senere ble swing skiftet ut med cool. Milt Jackson, Oscar Peterson og Gerry Mulligan, men radioprogrammet «Swing & Sweet» med Knut Borge og Leif «Smokerings» Anderson var lenge en favoritt på sommerferier i båten.
Vinteren 1995 ville jeg lage en kassett til faren min, en «mixtape» med musikk han likte og med musikk jeg ville at han skulle like. Det ble en god blanding av brasiliansk som Chico Buarque, Baden Powell og Stan Getz’ samarbeid med João Gilberto, og Eric Clapton og Dire Straits (og senere Mark Knopflers soloplater). Denne kassetten ble definerende for det musikalske vennskapet faren min og jeg hadde. Vi var på både Clapton og Knopfler sammen i Oslo Spektrum, svært gode konserter begge to.
Fattern syntes jeg var for moderne i smaken og falt av da jeg hørte på jazz som John Coltrane, Freddie Hubbard og Miles Davis, men inspirasjonen fikk jeg hjemmefra.
Absurd musikk
Høsten jeg var 17, kjøpte jeg min første Frank Zappa-plate, «Sheik Yerbouti». Mine to eldre brødre har inspirert meg mye med musikk. Den eldste hørte Zappa to ganger i Norge på 80-tallet, og hadde en respektabel platesamling da jeg hørte en konsertversjon av «I Have Been in You» hos ham i 15-årsalderen. Zappas tekster hadde aldri kommet gjennom dagens krenka-sensur. For mye sexistiske tekster. For mye av alt som i dag anses som feil. Ikke alle forstod tekstene til Zappa før og jeg tviler på at alle skjønner dem nå heller. Hans største radiosingel, «Bobby Brown Goes Down» ble kun nummer 1 i Norge av alle land i verden, og Zappas lakoniske kommentar til det var at nordmenn var de eneste som ikke forstod teksten.
Frank Zappa dannet for meg grunnlaget for interessen for «fri musikk»; at musikk kunne være lek, ingen regler, alle sjangre kunne blandes, og tekstene måtte ikke nødvendigvis bety noe. Det sies at «Bobby Brown»-sangen har en eksplisitt mening, men det skal også sies at mange av Zappas tekster bare er lek og moro. Mye standup-humor i musikk. Zappa er en salig blanding av rock, pop, jazz, revy og teater, og så mye mer. Sanger om små slanger, puling, politikk og kaker. En unik miks.
Sammen med elektronisk musikk utover 90-tallet ble Zappa en vei videre for kraut og annen eksperimentell musikk som CAN og Eivind Aarset.
Den gode melodien
Mange av mine favoritter har tatt i bruk studio som et instrument for å eksperimentere med lyd. The Beatles, David Bowie, Jean-Michel Jarre, CAN, Miles Davis og mange, mange andre. Like viktig er den gode melodien. Og den gode teksten.
Selve håndverket. Skrive tekst og melodi.
I min bok er Paul Simon den beste låtskriveren. Hans kombinasjon av tekst og melodi er så særpreget. Helt unik. Jeg skulle så gjerne hatt med flere av Pauls gode låter, men denne gangen ble det bare plass til to, «Sound of Silence» og «You Can Call Me Al».
Paul McCartney er også kun representert med én sang, «Two of Us», som er selve definisjonen på forholdet mellom Lennon og McCartney, men også for gode vennskap generelt. Jeg tenker på mange gode venner når jeg hører denne sangen.
Videre har vi fantastisk dyktige låtsnekkere i Roger Hodgson (Supertramp), Björn Ulvaeus og Benny Andersson (ABBA) og Elton John. Kim Larsen, Lillebjørn Nilsen og Mikael Wiehe.
Mitt liv i lyd
Dette er mitt definitive lydspor. Nærmere sju og en halv time med musikk. Spillelisten til min egen 50-årsdag tar med lytteren tilbake til barndomsminner, eksperimentell lyd og sanger om livet.
Dette er min musikk, min historie. Jeg forventer ikke at alle hører alle sju timene i ett strekk, eller i det hele tatt, men forhåpentligvis finner du dine favoritter her, eller bare er interessert i hvordan musikk kan forme et menneske.
Musikkens historie
Jeg har delt inn spillelisten tematisk i «papparollen», «The Beatles», «lyder & klanger del 1 – elektronisk og kraut», «lyder & klanger del 2 – jazz og fusion», «barndomsminner», «sanger og noen krumspring» og «finale».
Papparollen:
Wilco «One Sunday Morning» («The Whole Love», 2011)
En refleksjon over farsrollen og savn. Viktig for min egen modningsprosess etter min fars død. «How much more I owe than I can give» har vært en viktig erkjennelse for meg i mine voksne år. Låtskriver Jeff Tweedy er etter min oppfatning inspirert av Paul Simons tilsvarende far/sønn-sang «The Obvious Child», og bekrefter dermed sin posisjon i musikkhistorien.
Vangelis «Message» («Direct», 1988)
Albumet «Direct» var allerede en favoritt lenge før to ble tre en februardag for 11 år siden, og vi kjørte hjem til lyden av Vangelis en ettermiddag med sola liggende lavt over oss.
Halvdan Sivertsen «En gang te» («40+», 2005)
Jeg ble rammet av hjerneslag da jeg var 41 år og vår eldste var nesten tre år. Halvdans sang om å stå i det vanskelige og velge på nytt traff kona mi og meg da vi var på det mest sårbare. Les mer på min andre blogg Slagpappa.
The Beatles:
The Beatles «Two of Us» (originalversjon: «Let It Be», 1970, denne versjonen: «Let It Be…Naked», 2003)
The Beatles handler mest om John & Paul, men sangen er også om vennskap.
The Beatles «Tomorrow Never Knows» («Revolver», 1966)
The Beatles på sitt mest eksperimentelle. John Lennon skriver melodi og tekst i én akkord, Paul McCartney lager tapeloops, George Harrison spiller stødig på sitar og Ringo Starr stilsikkert på trommer. Inspirert av Karlheinz Stockhausen og indisk musikk. Tre år før ga The Beatles ut «She Loves You» på singel. Den progresjonen har ikke dagens artister og band.
Lyder & klanger del 1 – Elektronisk og kraut:
Jean-Michel Jarre «Ethnicolor» («Zoolook», 1984)
Franske Jean-Michel Jarre, født i Lyon og oppvokst i Paris, studerte «musique concrete» hos Pierre Schaeffer og Pierre Henry, det samme som Karlheinz Stockhausen og John Cage noen år tidligere. Schaeffer og Henry var pionerer i elektronisk musikk mange år før det var en sjanger, og er grunnlaget for mye av den elektroniske musikken som kom på 1970-, 80- og 90-tallet, og senere. Essensen med «konkret musikk» var at all lyd var musikk, uavhengig av noter. Lyd i seg selv var musikk, uten melodi, harmoni eller annen form for musikkteori. Med «Zoolook» var Jarre nytenkende og original ved bruk av sampling som på begynnelsen av 80-tallet var noe helt nytt.
Jean-Michel Jarre «Magnetic Fields, pt. 4» («The Concerts in China», 1982)
Der Jarre av noen musikkritikere fikk en viss anerkjennelse for sin lydeksperimentering på «Zoolook», mottok han sjelden god omtale for sin melodiske teft. Jarre var en god melodiker. De nyere platene har knapt melodilinjer, men de gode, gamle på 70-, 80- og 90-tallet har flere sterke og iørefallende melodier. Da Jarre som første vestlige popartist i Kina i 1981 holdt fem konserter i Beijing og Shanghai med live-band, spilte han den svært fengende «Magnetic Fields, pt. 4».
Leftfield «Release the Pressure» («Leftism», 1995)
Lyden av sommeren 1995! Bortsett fra en Jarre-konsert ved Eiffeltårnet denne sommeren, var britiske Leftfield en vitamininnsprøyting i mitt liv. Kul blanding av elektronisk, Bowie og reggae!
The Orb «Little Fluffy Clouds» («The Orb’s Adventures Beyond the Ultraworld», 1991)
Gjennom hele 90-tallet var jeg helt «koko-Jarre-fan», men jeg oppdaget også andre elektroniske artister som The Orb, som med sin ambienthouse har blandet Tangerine Dream med moderne toner.
Yellow Magic Orchestra «Behind the Mask» («Solid State Survivor», 1979)
YMO er morsomt. Enkelt og greit. Den japanske, elektroniske trioen lagde kul og eksperimentell musikk mye mer varm og spennende enn Kraftwerk. Dette er partylåta!
Laurie Anderson «From the Air» («Big Science», 1982)
Min inngang til Laurie Anderson var Jarres «Zoolook», som hun sang på, og jeg skaffet meg senere skiva «Big Science». Ingen artister er som Laurie Anderson, lekent og nakent.
Klaus Schulze «Crystal Lake» («Mirage», 1975)
Tyske Klaus Schulze var med på å danne den elektroniske gruppen Tangerine Dream i Berlin i 1968, nærmere bestemt på kunstnerpuben Zwiebelfisch på Savigny Platz. Etter den første platen «Electronic Meditation» i 1970 gikk Schulze solo. Både KS og TD var i høyeste grad nyskapende i sjangeren elektronisk musikk gjennom hele 70-tallet. Dette stykket med Klaus tror jeg har inspirert mange, særlig på 90-tallet og utover.
Tangerine Dream «Barbakane» («Poland», 1984)
Opptaket med Tangerine Dream er gjort under en konsert i 1983 i en ishockeyhall i Warsawa og gir meg en Berlin-følelse. Mulig fordi jeg har hørt mye på denne musikken hver gang jeg har vært i Berlin, men også fordi den gir meg en øst/vest-følelse i møtet mellom det kjølige og det varme.
David Bowie «Warsawa» («Low», 1977)
David Bowie og Brian Eno i tospann i Hansa studio i Berlin. Selve definisjonen på lyden av Berlin. Tangerine Dream møter Bowie.
Neu! «Hallogallo» («Neu!», 1972)
Jeg oppdaget kraut gjennom Bowie, fordi han ville samarbeide med tyske band som Neu!. Mange senere band har hørt på Neu!.
CAN «Mother Sky» («Soundtracks», 1970)
Det Store Bandet i krautrocken er CAN. Ferdig snakka. Bandet fra Köln har inspirert alt fra elektronisk musikk til Paul Simon og pop. Betegnelsen «kraut» stammer fra engelske musikkritikere som med henvisning til «sauerkraut» kom med nedlatende omtaler av ny eksperimentell rock fra unge, tyske band, men kraut var punk lenge før britene kom dithen i 1977. Nye tyske band rundt 1970, som CAN, tok et oppgjør med arven etter andre verdenskrig og uttrykte det med ny, opprørsk musikk. Dét er punk, det.
Lyder & klanger del 2 – Jazz og fusion:
Eivind Aarset «Entrance/U-Bahn» («Electronique Noir», 1998)
En herlig blanding av tysk kraut og Miles Davis. «Electronique Noir» ble utgitt året etter Nils Petter Molværs «Khmer», men med en tydeligere tilknytning til tyske klanger.
Miles Davis «Right Off» («A Tribute to Jack Johnson», 1971)
Jeg hadde hørt på Miles Davis i mange år før jeg kom over dette befriende stykket på en halvtime! Dette er god musikk i fri dressur.
Terje Rypdal «Mystery Man» («The Singles Collection», 1989)
Rypdal er så til de grader inspirert av Miles og jeg skulle gjerne ha valgt noe fra «Oddysey» eller noe annet eksperimentelt, men lander ned på det Miles kalte «gode ballader». Det blir ikke mer sårt enn det Terje spiller her, og med de skjøre scenene fra filmen «Heat» får jeg klump i halsen. Jeg har sett den filmen flere titalls ganger, og den beveger meg fortsatt.
Barndomsminner:
Stan Getz & Charlie Bird «Desafinado» («Jazz Samba», 1962)
Før jeg ble født bodde familien min i Sør-Amerika. I tenårene, cirka 25 år senere, oppdaget jeg spennende musikk som senere skulle bli mer mainstream her hjemme, eksempelvis gjennom Manu Chao. Stan Getz’ samarbeid med brasilianske musikere var en tidlig form for fusion.
Chico Buarque «A Banda» («Chico Buarque de Hollanda», 1966)
Chico er min favoritt fra Brasil; en god balanse mellom levd liv liv og politikk i tekstene, alltid med sterke og fengende melodier som også har inspirert Paul Simon. Bare hør på skiva «The Rhythm of the Saints», som er min favorittplate med Simon.
Baden Powell «Manhã da Carnaval» («Tristeza on Guitar», 1970)
Powell spiller Luiz Bonfas melodi med en så stor overbevisning at jeg i alle år har trodd at det var Badens melodi. Like skjør og vakker.
Oscar Peterson «Reunion Blues» («The Oscar Peterson Big 6 at Montreux», 1975)
Etter all swingjazzen begynte foreldrene mine, særlig fattern, med Oscar Peterson. Mine foreldre og jeg hørte Oscar Peterson i Oslo Konserthus i 2000. Den konserten var noe helt utenom det vanlige. Jeg skjønte det ikke helt da, men noen år senere da jeg hadde hørt mer musikk, forstod jeg hva jeg hadde hørt. Jeg er glad jeg var på den konserten. I Oslo spilte Oscar også «Reunion Blues», men i en litt mer neddempet tone enn på opptaket fra Montreux.
Billy Idol «Rebel Yell» («Rebel Yell», 1983)
Dette er lyden av barndom! Min yngste storebror spilte mye Billy Idol på 80-tallet.
U2 «Sunday Bloody Sunday» («War», 1983)
Denne sangen er så bra at den er like aktuell i dag, selv med et nytt politisk konfliktbilde. Hva U2 har gjort etter dette, er en annen sak, men U2 var en gang et fantastisk bra band, og jeg har mange av platene på vinyl.
R.E.M. «Losing My Religion» («Out of Time», 1991)
I min mest ihuga Jarre-fanatisme, kom det amerikanske bandet R.E.M. inn med CD-en «Out of Time». Etter hvert oppdaget jeg andre store album som «Green» og «Automatic for the People» og skiver fra tidlig 80-tall. R.E.M. ble mitt ungdomsband.
Peter Gabriel «Digging in the Dirt» («Us», 1992)
Min favorittsang av alle favorittsanger. Peter Gabriel synger sårt om et samlivsbrudd i halvtoner og med tidsriktige moderne rytmer uten at det er påtrengende. Musikkvideoen er et kunstverk i seg selv, og ingen annen artist har laget videoer som Peter Gabriel, skulle jeg senere forstå. Det var med denne videoen jeg oppdaget Peter på parabol-TV høsten jeg var 16.
Sanger og noen krumspring:
Talking Heads «Road to Nowhere» («Little Creatures», 1985)
David Byrne synger om en usikker fremtid, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Byrnes tekst, og bandets video som en parallell til Ravels «Bolero», har en sterk symbolikk.
Talk Talk «Life’s What You Make It» («The Colour of Spring», 1986)
Jeg har møtt mye motstand i livet gjennom stamming og hjerneslag, men jeg har funnet inspirasjon i sanger som denne fra britiske Talk Talk. Sangen er inspirert av Søren Kierkegaard.
Paul Simon «Sound of Silence» (originalversjon med Simon & Garfunkel «Wednesday Morning 3 A.M.», 1964, denne versjonen: Paul Simon «Live at Webster Hall», 2011)
Over 60 år etter kjennes denne sangen enda mer aktuell. I dag lever vi i konstant støy, både i det faktiske rom og i det digitale. Behovet for stillhet og indre ro er større nå enn før, tror jeg, og jeg kjenner på dette selv. Jeg vil heller høre på stillheten, eller «Sound of Silence», enn støyen utenfor.
Lillebjørn Nilsen «Kjærlighet og Karlsons lim» («Sanger», 1988)
Sangen om kjærligheten som ikke ble noe av. Lillebjørn skildrer det bedre enn noen andre norske låtskrivere og sangere. Har du ikke opplevd dette, har du ikke levd!
Kim Larsen «Den store dag» («Sange fra første sal», 2019)
Kim vet han skal dø, og han synger om døden. Sårt, åpent og ærlig.
Susanne Sundfør «leikara ljóð» («blómi», 2023)
Sundførs foreløpige nyeste album er etter min mening det sterkeste. Mektig og sårt på en og samme tid. Konserten i Oslo Spektrum bekreftet det hele.
The Who «Won’t Get Fooled Again» («Who’s Next?», 1971)
Da jeg på begynnelsen av 2000-tallet skulle utforske all klassisk rock og pop, var The Who selvskrevent. En herlig utblåsning av en låt! Og hvis man har en viss erfaring med dårlig arbeidsmiljø, er jo strofen «meet the new boss, same as the old boss» særs treffende!
Led Zeppelin «When the Levee Breaks» («Led Zeppelin IV», 1971)
Klassisk rock slik det skal spilles. Jeg kjente til Zeppelin lenge før jeg kjøpte CD-ene, og da denne låten ljomet ut av anlegget på hybelen, fikk ikke naboene lest pensum.
Frank Zappa «Inca Roads» («One Size Fits All», 1975)
Jeg kunne ha valgt så mye Zappa! Fra «Hot Rats» og «The Grand Wazoo». Eller hva med «The Helsinki Concert»? Mye bra Zappa, men jeg landet ned på én låt som representerer den Frank jeg er fan av; både det eksperimentelle og nytenkende, «Inca Roads».
Pink Floyd «Echoes» («Meddle», 1971)
Det samme med Pink Floyd som Frank Zappa, kun én låt, og da blir den ene som forener alt, nemlig «Echoes».
Mike Oldfield «Ommadawn, pt. 1» («Ommadawn», 1975)
På sine første plater spilte britiske Mike Oldfield «ut angsten sin», og de fire første skivene er helt klart de beste. Det er trist at med «mer angst, bedre musikk», men slik er det med Oldfield, som gjerne spilte de fleste instrumenter selv. «Ommadawn» har en noe lysere tone enn mesterverket «Tubular Bells» (1973), og blir for meg et møte mellom total håpløshet og håp. Mike Oldfield var en mester på denne balansen, men så inntok popens krav ham på 80-tallet. «Five Miles Out» (1982) er hans siste store album.
Supertramp «A Soapbox Opera» («Crisis? What Crisis?», 1975)
Slike melodier skrives ikke lenger. Roger Hodgson er her i sitt ess, i et møte mellom barokk og pop før Queen gjorde det til et varemerke. En blanding med The Beatles og ABBA, men likevel Supertramp. Så fengende melodisk at jeg fortsatt ikke forstår hvordan.
Elton John «Tiny Dancer» («Madman Across the Water», 1971)
Jeg hadde hørt Elton John i Oslo Spektrum i 2002 og jeg hadde flere CD-er, men det var da jeg så filmen «Almost Famous» at jeg forstod mer. Kanskje fordi jeg identifiserte meg med gutten i hovedrollen som ble musikkjournalist, og intervjuet et «up-and-coming»-band på turné. Han var litt meg, han.
Eric Clapton «Old Love» (originalversjon: «Journeyman», 1989, denne versjonen: «Unplugged», 1992)
Jeg var fan av Eric Clapton lenge før «Unplugged». Da faren min så konserten på NRK en fredags kveld, skjønte jeg at vi hadde noe til felles. Clapton ble en fellesnevner for oss. Vi dro på konsert sammen i Oslo Spektrum. «Old Love», om gamle kjærlighetsminner, ble starten på det hele.
David Bowie «Days» («Reality», 2003)
David Bowie betyr så mye for meg og det er så mye jeg skulle ha valgt, men jeg landet på denne fine sangen med en moden Bowie, som synger om det vonde og tøffe hverdagslivet.
Depeche Mode «World in My Eyes» («Violator», 1990)
Sangen fikk en større betydning da Depeche Mode fremførte den som en hyllest til Andy Fletcher under konserten i 2023. For meg handler låten om å slippe oss løs fra våre faste mønstre.
ABBA «The Day Before You Came» (singel, 1982)
Björn & Benny skrev en av sine sterkeste sanger om det monotone og intetsigende hverdagslivet, en sang om det ensomme livet, uten en livsledsager, men med ønske om en. I 1981 spilte ABBA inn sitt siste album, «The Visitors». I kjølvannet av det trodde de fire at de hadde nok å gi til et album til, men det hadde de ikke. «The Day Before You Came» er den siste store sangen fra ABBA.
Finale:
Paul Simon «You Can Call Me Al» («Graceland», 1986)
Den beste midtlivskrisesangen. Kombinasjonen av fengende melodi, sørafrikansk inspirasjon og sår tekst er sterk. Simon var nyskilt, i midten av 40-årene og musikken hans på begynnelsen av 1980-tallet ble oppfattet som mindre relevant enn før, både av plateselskapet og kritikere. I 1985 fant Simon en ny mening med livet i sørafrikansk musikk han hørte på en opptakskassett i bilen. Han oppsøkte musikerne i Johannesburg og lagde platen «Graceland» sammen med dem. I 2012 dro Simon på turné med sitt originale «Graceland»-band, med konserter i Oslo og Bergen. Jeg har også funnet mitt Sør-Afrika.
Mikael Wiehe «En sång till modet» («En sång till modet», 2000)
Jeg har ikke et særskilt forhold til Mikael Wiehe, men akkurat denne er viktig for meg fordi kona mi sang den i bryllupet vårt. Sangen handler om å velge på nytt, og vi giftet oss to år etter at jeg hadde hjerneslag. Noen måneder senere intervjuet «Ekko i P2» oss om familielivet etter hjerneslag, og NRK brukte «En sång till modet» i episoden «Når unge fedre får hjerneslag».
Odd Nordstoga «Ein farfar i livet» («Bestevenn», 2011)
Jeg tenker på min egen far som aldri ble farfar til mine barn. Når jeg hører Odd i stua eller i Bøler kirke, blir jeg rørt. Jeg får tårer i øya, jeg innrømmer det.
Dire Straits «Going Home» (originalversjon: Mark Knopfler «Local Hero», filmmusikk, 1983, denne versjonen: Dire Straits «Alchemy», konsertalbum, 1984)
Dette er lydsporet til faren min og meg. Han kunne ikke så mye om musikk, og ikke var han så interessert heller, men han likte det han likte. Det var Clapton, Knopfler og J.J. Cale, og swingjazzen og bossanovaen. «Going Home» var fatterns favoritt, og vi hørte den flere ganger på konsert sammen, en sår, irsk melodi.
Anton Bruckner/Günter Wand/Berliner Philharmoniker «Symphony No. 5» (andre sats)
Om jeg skal velge kun én klassisk melodi eller ett stykke, er det Bruckners andre sats fra femte symfoni med Berlinerfilharmonikerne dirigert av Günter Wand. Av det jeg har hørt av klassisk musikk, er Bruckner den som har truffet meg mest. Sårt og vakkert.
Jean-Michel Jarre «Waiting for Cousteau» («Waiting for Cousteau», 1990)
Jeg er 19 år. Hjemme alene i stua på natten foran hifi-anlegget til faren min. Det jeg hører er meditativ musikk for en urolig og grublende sjel. Jeg har i alle år siden den sommernatten i 1995 brukt dette stykket som en meditativ avkobling.
God lytting!