KONSERTANMELDELSE: David Byrne fornyer seg slik at det stikker i ryggraden. Kombinasjonen av dans, musikk og film er helt unik. 74 år gamle Byrne er så sulten at det får oss i 50-årene til å føle oss gamle.
Jeg går nesten tom for superlativer. På denne musikkbloggen har det kanskje gått inflasjon i uttrykket «en av de beste konsertene jeg har vært på», men David Byrne under Piknik i Parken-festivalen 12. juni er en av de aller beste jeg har vært på siden begynnelsen av 1990-tallet.
Snart 40 år etter at Talking Heads ga ut sin siste plate er låtskriver og drivkraft David Byrne fortsatt aktuell. Konserten hadde absolutt alt; en velregissert forestilling som bekrefter at Byrne tenker nytt med sin forfriskende kombinasjon av musikk, dans og film.
Jeg har ikke helt landet etter denne konserten. Jeg gynger fortsatt rundt her jeg går i takt med sangene og smiler når jeg tenker på stemningen hos ensemblet som smittet over på oss i publikum.
Ny kontekst
David Byrne ga oss en perfekt blanding av sololåter og Talking Heads-hits, men i en helt ny kontekst.
Byrne og 12 musikere og dansere, totalt 13 på scenen. Alle på scenen var ikledd oransje, og musikerne gikk i en bestemt formasjon omgitt av fem dansere som sang samtidig. Det hele føltes så levende. Selv under sololåter som jeg ikke kjente så godt til.
Det er ikke nytt at David Byrne har med seg dansere, det hadde han også under den fantastiske konserten på Sentrum Scene i 2009, men fredagens konsert var en enda sterkere opplevelse. At alle musikere på scenen beveget seg med sine instrumenter som en del av dansekoreografien, gjorde at alt med konserten var den mest dynamiske og levende jeg har opplevd!
Gamle Talking Heads-hits fikk en ny betydning gjennom dansekoreografien og video- og bildeklippene bak og rundt scenen. Særlig under «Life During Wartime» med nyhetsklipp av at ICE skjøt en sivil. Akkurat da smilte jeg ikke, men ble stående å tenke på at krig og vold er nærmere meg enn da jeg oppdaget Talking Heads med konsertalbumet «Stop Making Sense» på midten av 80-tallet.
Allsang og minner
Selv om jeg hørte sangen «Slippery People» og resten av «Stop Making Sense» i 9-10-årsalderen gjennom min eldre bror, begynte jeg ikke å høre mer systematisk på Talking Heads før mange år senere. Likevel følte jeg meg i godt selskap sammen med andre gråhårede menn i 50-årsalderen, der vi sang så pent vi klarte til Heads-klassikere som «Psycho Killer», «And She Was» og «Slippery People». Konserten åpnet vakkert med «Heaven» i et nytt arrangement for bass og fiolin. Resten av ensemblet kom inn under «Everybody Laughs» fra fjorårets album «Who Is the Sky».
Noen av sololåtene var ikke like rytmiske og energiske som de slitesterke «Once in a Lifetime» og «(Nothing But) Flowers», og ga repertoaret en større spennvidde og oss i publikum litt pusterom fra gynging og synging. Faktisk synes jeg mange av solosangene ikke står i skyggen av de mer kjente Heads-låtene. «Independence Day» (med en god countrystemning) og «Like Humans Do» (med en slags maskinell stemning) er verdt en lytt, og særlig «Strange Overtones» fra samarbeidet med Brian Eno, «Everything That Happens Will Happen Today».
Bandet var så samspilt som det er mulig å bli, og David Byrne hadde fortsatt stemmen i behold. Den siste halvtimen var en perlerekke av Talking Heads. Jeg ville at konserten bare skulle vare og vare, men dette var en ren maktdemonstrasjon fra start til slutt. Krediteringen av musikere og dansere kom som rulletekst under «Burning Down the House», med et kort, smilende «thank you» til slutt.
Jeg ble fullstendig lamslått av konserten. En mer soleklar sekser er ikke mulig.
Musikk:
- Heaven (Talking Heads, Fear of Music, 1979)
- Everybody Laughs (David Byrne, Who Is the Sky, 2025)
- And She Was (Talking Heads, Little Creatures, 1985)
- Strange Overtones (David Byrne & Brian Eno, Everything That Happens Will Happen Today, 2008)
- Houses in Motion (Talking Heads, Remain in Light, 1980)
- (Nothing but) Flowers (Talking Heads, Naked, 1988)
- This Must Be the Place (Naive Melody) (Talking Heads, Speaking in Tongues, 1983)
- What Is the Reason for It? (David Byrne, Who Is the Sky, 2025)
- Like Humans Do (David Byrne, Look Into the Eyeball, 2001)
- When We Are Singing (David Byrne, Who Is the Sky, 2025)
- Independence Day (David Byrne, Rei Momo, 1989)
- Slippery People (Talking Heads, Speaking in Tongues, 1983)
- Air (Talking Heads, Fear of Music, 1979)
- Psycho Killer (Talking Heads, Talking Heads ’77, 1977)
- Life During Wartime (Talking Heads, Fear of Music, 1979)
- Once in a Lifetime (Talking Heads, Remain in Light, 1980)
- Everybody’s Coming to My House (David Byrne, American Utopia, 2018)
- Burning Down the House (Talking Heads, Speaking in Tongues, 1983)
Besetning:
- David Byrne: sang og gitar
Musikalske ledere:
- Mauro Refosco: perkusjon (musikalsk leder)
- Ray Suen: gitar, bass og fiolin (musikalsk leder)
Perkusjon og musikere:
- Daniel Mintseris: keyboard og gitar
- Kely Cristina Pinheiro: bass og cello
- Timothy Keiper: perkusjon
- Stéphane San Juan: trommer og perkusjon
- Yuri Yamashita: perkusjon og marimba
Sangere og dansere:
- Sasha Rivero: sang og dans (leder)
- Sean Donovan: sang og dans (leder)
- Jordan Dobson: sang, dans og saksofon
- Tendayi Kuumba: sang og dans
- Hannah Straney: sang og dans