Aldri har jeg hørt Paul Simon bedre på konsert. Lydmiksen er det eneste som forstyrrer en fantastisk musikkopplevelse.
På plate eksperimenterer Simon, på konsert gir han oss bredden i sangkatalogen. I Oslo Spektrum synger han bedre enn på alle de konsertene jeg har hørt ham i Rotterdam, Oslo og Bergen. Bandet spiller presist og lekent. Simon overrasker oss med å spille mer enn det som var avtalt på forhånd.
Musikalsk sett vil jeg karakterisere denne konserten som en av de beste jeg har vært på.
Entusiastisk publikum
Konserten åpner med en instrumentalversjon av «Proof» fra oppfølgeren til «Graceland», «The Rhythm Of The Saints». Det skal nemlig bli mye fra de to platene denne kvelden, i tillegg til et lite utdrag fra den nye, eksperimentelle skiva «Stranger To Stranger», noen klassikere, noen låter som sjelden er fremført «live», og et knippe fra Simon & Garfunkel-katalogen på slutten.
Vanligvis er det norske publikummet noe reservert. De sitter godt i stolene sine, skravler, drikker øl og prøver å ta et blinkskudd med mobiltelefonen. Denne kvelden klapper publikum med fra første stund, og stemningen er langt over hva jeg oppfatter som gjennomsnittlig på en konsert i Oslo.
«Proof» følges opp av «The Boy In The Bubble» (med den evigaktuelle teksten «These are the days of lasers in the jungle / Lasers in the jungle somewhere / Staccato signals of constant information / A loose affiliation of millionaires»). Simon innleder lenge med klassikere og vi liker det. «50 Ways To Leave Your Lover» og «Slip Slidin’ Away».
Det slår meg hvor god stemmen til Simon er. Mye bedre enn for fire år siden da «Graceland» var tema. Mer dybde og variasjon i stemmerepertoaret i kveld. Det som irriterer meg er lydmiksen. I begynnelsen er den altfor lav og mot slutten er vokalen til Simon mikset for lavt i forhold til blåserekka. På de fleste sangene i mellom låt det for det meste bra.
Musikalske perler
Paul Simon har en sangkatalog ingen andre har, men han har nok ikke den samme musikkhistoriske betydningen som for eksempel Bob Dylan. Jeg har alltid foretrukket Simon fremfor Dylan. Simon er langt mer konsis, både musikalsk og lyrisk. Simon gir meg mye, men med stramme rammer. Dylan kan bruke mange vers på å få sagt det han vil si, og musikalsk oppfatter jeg ham som tidvis ensformig.
Siden tusenårskiftet har Simon i større grad distansert seg fra de fengende melodiene som kjennetegner tiden med Art Garfunkel og solokarrieren på 70- og 80-tallet. Simon spilte inn plate med elektronikaguru Brian Eno, «Surprise» for ti år siden og kom i sommer med den enda mer avantgardistiske «Stranger To Stranger». Her var Simon inspirert av den eksperimentelle komponisten Harry Partch, som brukte sin egen 43-toners skala og skrev atonal musikk. «Stranger To Stranger» er for viderekomne, men er en skjult skatt for dem som er tålmodige.
I Spektrum spiller Simon tre sanger fra albumet; tittelsangen, en sår ballade, den tilsynelatende monotone og noe skremmende «The Werewolf» og den humoristiske «Wristband». Sangene er ikke blant de mest sære på albumet og passer fint inn blant de store klassikerne.
I 2016 må ikke Simon bevise noe som helst, 50 år etter albumet «Sound Of Silence» og 30 år etter «Graceland», men han føler seg i slag denne kvelden. Det store høydepunktet er den nydelige fremføringen av «El Condor Pasa» og «Duncan» som én samlet komposisjon. Det er sart og nakent. Trekkspill overtar for panfløyter under «Duncan», noe som gjør musikken enda mer nær og sår. Blåserekka kommer inn mot slutten som et lavmælt klimaks. Vakkert.
Mot slutten leker Simon seg med «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» og «You Can Call Me Al». Musikken ruller og publikum klapper og danser med. De musikalske detaljene sitter som de skal og stemningen er på topp. Når Simon kommer inn igjen, synger han åtte ekstranumre! Etter «Still Crazy After All These Years» tror jeg det er slutt. I hvert fall tror jeg det etter «The Boxer» og jubler når jeg skjønner at vi får min favorittsang, «Sound Of Silence». Når Simon og bandet kommer inn etter det, gir meg over. Og Simon synger «Bridge Over Troubled Water» stilsikkert og kraftfullt. Takk!
Etter konserten fikk jeg vite at sangen ikke stod på repertoaret for denne kvelden. Det tar jeg som et signal om at denne konserten utmerket seg i Simons øyne. Musikalsk sett står denne konserten til 10 av 10.
Repertoar:
- Proof
- The Boy In The Bubble
- 50 Ways To Leave Your Lover
- Dazzling Blue
- That Was Your Mother
- Rewrite / Honky Tonk /Slip Slidin’ Away
- Mother And Child Reunion
- Me And Julio Down By The Schoolyard
- Spirit Voices
- The Obvious Child
- Stranger To Stranger
- Homeward Bound
- El Condor Pasa / Duncan
- The Werewolf
- Cool Cool River
- Diamonds On The Soles Of Her Shoes
- You Can Call Me Al
Ekstra 1:
- Wristband
- I Know What I Know
- Still Crazy After All These Years
Ekstra 2:
- Late In The Evening
- One Man’s Ceiling
- The Boxer
Ekstra 3:
- Sound Of Silence
Ekstra 4:
- Bridge Over Troubled Water
Besetning:
- Paul Simon: gitar og vokal
- Vincent Nguini: gitar
- Bakithi Kumalo: bass
- Mark Stewart: gitar, cello, saksofon, hjemmelagde instrumenter
- Tony Cedras: trekkspill, keyboard, gitar
- Andy Snitzer: saksofon, synthesizer
- Jamey Haddad: perkusjon
- Mick Rossi: piano, perkusjon
- Jim Oblon: trommer, gitar
- C.J. Camerieri: trompet, althorn.
Paul Simon – The Beautiful Tour 2011, North Sea Jazz Festival, Rotterdam