
KONSERTANMELDELSE: En energisk Jean-Michel Jarre definerte elektronisk musikk i Grefsenkollen. Dette var en kul konsert med flere overraskelser!
Jarre var tydelig på at elektronisk musikk er en europeisk sjanger, med henvisning til land som Tyskland, Frankrike og Italia, og Skandinavia.
– We are the herritage of electronic music, sa han til et entusiastisk publikum, og annonserte at han skulle spille «Arpegiator», en låt som han ikke har spilt siden han var første vestlige artist i Kina i 1981.
Og enda flere låter i kategorien «konkret musikk», en fransk grunndefinisjon på elektronisk musikk, ble det denne fredagskvelden, særlig fra Jarres nyeste album, «Oxymore» fra 2022 som er laget i samarbeid med Pierre Henry, som sammen med Pierre Schaeffer utviklet «musique concrete». At lyder er grunnbjelken i all musikk, ikke noter.
Vi snakker om en historietime i elektronisk musikk hvor essensiell musikk ble spilt, og det var god stemning.
Dette var en bra konsert!
Gammel Jarre
Denne kvelden kan anses som en utvidelse av Over Oslo-festivalen, og med et tema for kvelden: elektronisk musikk. Alle oppvarmingsartistene var gode og interessante å høre på. Størst inntrykk gjorde Lindstrøm & Why Kai, som med sin trio spilte mest tradisjonelt «live» med en trommis og to på synthesizer og miksing.
Det groovet trioen hadde sitter i meg fortsatt! Nydelig spilt av alle tre! Jeg var i en slags transe.
«Gammel Jarre» forbinder jeg med at Jarre hadde et fullt band i ryggen, og at musikken i all hovedsak ble spilt «live». Den beste jeg i så måte har vært på er den første Oslo Spektrum-konserten i 1997 da Jarre dro ut på sin første innendørsturné, «The Oxygene Tour». Da var det musikere i samspill!
Til Grefsenkollen kom Jarre alene uten musikere eller band, og han kjørte hele showet solo. Jeg var skeptisk, men det han gjorde var veldig bra! Og med mye gammelt, i en oppgradert versjon.
Selve arven
Helt siden de to «Electronica»-platene i 2015/16 og verdensturneen i 2016-18 har Jarre vært mye mer tydelig på enn før om opphavet av elektronisk musikk, og at han er den rette artisten til å gjøre akkurat det. Det er ingen andre artister fra 1970-tallet som kan gjøre det enn Jarre. Eller som Jarre.
Jarre er historieformidleren, og en av grunnleggerne av sjangeren, og da den artisten som forteller historien.
Jarre «før og nå»
Konserten på Grefsenkollen begynte med en kvinnestemme som sa «TEN». Og det gikk videre ned til ni, åtte, og til slutt null. Jarre gikk opp bak synthene, og slo i gang «Magnetic Fields 1». Mye av musikken lå ferdigprogrammert og ble igangsatt («trigget»), med «live»-soloer oppå.
Etter «Arpegiator» spilte Jarre selvfølgelig «Zoolookologie», singelen fra albumet som kom etter. «Zoolook» ble en viktig plate fordi Jarre brukte sampling på en ny og original måte.
Senere i konserten kom nyere låter som gode eksempler på at Jarre utvikler seg. Ikke like original som før, men fortsatt relevant.
Jeg trodde jeg skulle få en reprise av fjorårets konserter i Bratislava (stor gratiskonsert) og Francofolies (festival), men fikk heller en kul nostalgitripp! Jeg satte stor pris på at Jarre løsrev seg fra mange års program, og endret retning.
De gamle låtene var modernisert med mer bass og trommer enn på plate. Begge versjoner av «Oxygene 4» ble for fjernt for meg, mens de andre låtene i nye versjoner falt nydelig på plass i tanken om «nytt og gammelt», som Jarre alltid har vært så opptatt av, om det har vært musikk, scenografi eller arkitektur som ren inspirasjon.
Perfekt synkronisert
Nå har jeg ikke nevnt showet før nå, og jeg har vært på mange Jarre-konserter siden «Concert for Tolerance» i 1995. Lys- og lasershowet var imponerende. Som Jarre alltid er.
Showet var hele veien perfekt synkronisert med musikken. Det nye denne gangen er at mye av videografikken var AI-generert med kunstnere involvert. Særlig under «Robots Don’t Cry» og «Herbalizer». Grefsenkollen ble for lyst for Jarre-show tidlig på kvelden, men lasershowet kom mer sin til sin rett nærmere 23:30, og da så vi endelig hvor nydelig laserne danset med Jarres musikk.
Før ekstranummerne kom Jarre selv med telefonen sin for å ta en selfievideo, etterfulgt av to låter. Da Jean-Michel Jarre avsluttet det hele med «Magnetic Fields 2», finalen fra «The Concerts in China», var vi små barn igjen. For det er dette som er Jarre for mange av oss, lekende melodier iscenesatt med et spektakulært show.
Og så var det hele over.
Musikere:
Jean-Michel Jarre: Miksing, programmering, synthesizer
Repertoar:
- Magnetic Fields 1
- Oxygene 4 (Epica-versjon)
- Oxymore
- Sex In The Machine
- Oxygene 2
- Arpegiator
- Zoolookologie
- Equinoxe 7
- If The Wind Could Speak (Movement 5)
- The Architect
- Zero Gravity (Above & Beyound Remix)
- Exit
- Robots Dont Cry (Movement 3)
- Herbalizer
- Oxygene 19
- Equinoxe 4 (Glory-versjon)
- Brutalism
- Oxygene 4 (Astral Projection Remix)
- Epica
- Stardust
Ekstra: - Industrial Revolution 2
- Magnetic Fields 2