KONSERTANMELDELSE: Enestående AURORA

FULLKOMMENT: Konserten med AURORA på Sentrum Scene hadde absolutt alt. FOTO: Martin Aasen Wright

AURORA er så presis og god «live» at det nesten er utenkelig. Heldigvis overskygger ikke det musikalsk treffsikre det menneskelige og nære ved artisten og kontakten med publikum.

AURORA er en av de artister som skiller seg ut, en artist med kunstnerisk integritet og evne til nyskapning. De tre platene hennes er bunnsolide, og de blir bedre for hver gang. Debuten «All My Demons Greetings Me As A Friend» (2016) var en knallsterk popplate med tydelig variasjon i det mer eksperimentelle. «Infections Of A Different Kind, Step 1» (2018) var noe helt annet enn det plateselskapet Decca i utgangspunktet ønsket seg, og heldigvis var AURORA helt kompromissløs og stod på sitt som sett i dokumentaren på NRK, «En gang AURORA». Årets album «A Different Kind Of Human, Step 2» følger tydelig linjene fra «…Step 1», men mer eksplisitt melodisk, uten at det eksperimentelle er tonet særlig ned.

Musikken hennes er en godt balansert blanding av noe som tidvis kan minne om noe i retning av Bjørk, Peter Gabriel, Kate Bush og Susanne Sundfør, uten at noe av det er spesielt overtydelig. Dette er helt klart AURORA hele veien.

Et popmusikalsk geni

Og dette var grunnlaget for onsdagens konsert på Sentrum Scene. Jeg skal ikke legge skjul på at mine forventninger til konserten var høye. Dels på grunn av det jeg har hørt på plate, og her snakker vi knapt noen feiltrinn, og dels på grunn av all den gode omtalen hun har fått. Det kan virke som et samlet musikkanmelderkorps og fanskare er enstemmig om at AURORA er et popmusikalsk geni. Og det er hun så absolutt.

AURORA innfrir på alle måter mine forventninger. Og vel så det. Musikalsk kan konserten oppsummeres med «fantastisk bra». Sangstemmen til AURORA er kraftfull og sterk, klokkeklar og dynamisk. At hun mot slutten av konserten blir vel andpusten etter 90-minutters «huleboerdans», og at pustingen svekker stemmen hennes noe, vitner bare om at artisten bak denne konserten er av kjøtt og blod. Denne «feilen» kunne sikkert ha vært korrigert ved bruk av autotune, men dette er tross en del elektronisk programmering «live» slik konserter skal være.

Kontrasten AURORA

Bandet er så samspilt og trygge på hverandre som det er mulig å få til. Jeg var spent på hvordan AURORA med band ville klare å fremføre musikk som er såpass studioprodusert med mange lag av koringer og instrumenter, men det klart de altså så til de grader. Og det er et klokt valg av AURORA å fremføre et knippe sanger midtveis i et nedstrippet arrangement (gitar, synth og koring).

Kontrasten er sterk mellom AURORA som snakker mellom sangene og AURORA som synger. Hun fremstår som litt naiv og skjør når hun snakker. Litt fnisete og tydelig opprømt over den overveldende responsen fra et fullt Sentrum Scene. Hun forteller at hun tenker mye på døden. Og at snagene stort sett handler om kjærligheten og døden, at hun er veldig eksistensiell. Ikke så uvanlig temaer for en kunstnersjel, dette, men AURORA er nesten ufrivillig morsom når hun på sitt karakteristiske og sjarmerende vis snakker om det. Når hun så synger, er det med en selvsikker autoritet.

Denne konserten står til en soleklar sekser. Konserten har alt av musikalsk spennvidde, melodier, sangprestasjoner, koreografi og stemning. AURORA er en artist som det blir spennende å følge med på videre. Det er godt for en musikkelsker som undertegnede at det fortsatt finnes artister med en kunstnerisk visjon og integritet.

Repertoar:

  1. Churchyard
  2. All Is Soft Inside
  3. It Happened Quiet
  4. Warrior
  5. In Bottles
  6. Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)
  7. Animal
  8. Forgotten Love
  9. Apple Tree
  10. A Different Kind Of Human
  11. I Went Too Far
  12. Runaway
  13. The River
  14. Queendom
  15. The Seed
  16. Running With The Wolves
  17. Daydreamer (ekstranummer)

martin.aasen.wright@gmail.com

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *