KONSERTANMELDELSE: Jan Eggum er like aktuell nå som da med sine melankolske og bittersøte sanger om livet og kjærligheten. Trio-konserten på Josefines visescene var kjempebra!
I 50-årsgave fra kona fikk jeg konsertbillett til Jan Eggum Trio på Josefines visescene i Oslo den 6. mai. Mitt forhold til Eggum har siden 1990-tallet vært Gitarkameratene og de kjente sangene som på samlingen «40 sanger» (bildet), samt CD-en «Dingli bang». Det var stappfullt denne maikvelden, hvor 74 år gamle Jan Eggum inviterte til dobbeltkonsert som en del av «Observatør på tur»-turneen.
I trioformat fikk vi høre mange av Eggums mest kjente låter i nye, neddempede arrangementer. Med seg hadde han de allsidige multiinstrumentalistene Eirik Are Oanæs Andersen og Idar Rolland, som vekslet mellom gitar, piano, bass, trommer, synthbass og perkusjon, samt korstemmer.
Latter og sorg
Konserten åpnet med «Ryktet forteller» etterfulgt av «Nesten ikkje tilstede» og «Mang slags kjærlighet». Med et lurt smil og en lett sarkastisk kommentar om at «nå skulle det spilles en ny sang», og hvis vi ikke klappet og jublet kraftfullt, ville han ta enda en ny låt fra den foreløpige siste platen «Observatør» (2024).
Vi jublet veldig og fikk enda flere kjente viser som «Per og Lise», «På’an igjen» og «Befri meg».
Jeg satte sterkt pris på at favorittsangen min med Eggum «Nesten ikkje tilstede» kom tidlig under konserten. Den er gjenkjennelig på så mange plan, og den er sår uten at det blir overdrevet mye. Eggums ekspertise er mann/kvinne-relasjoner, men jeg tenker at tekstene er like relevante for mann/mann eller kvinne/kvinne. Kjærlighet, savn og ensomhet skildrer Eggum så tidløst.
Snakkingen mellom sangene var gjerne selvironisk og tidvis ganske så sarkastisk, og vi lo høyt mange ganger. Eggum kan det å underdrive gode humoristiske poenger.
Tilpasset etter stemmen
Med Paul Simon-konserten i København for noen uker siden friskt i minne var det flott å se at også Eggum valgte sanger og arrangerte dem slik at han fortsatt kunne synge dem. Han la seg gjerne ned i tonefall og holdt på stemmebåndene de gangene han måtte presse seg til å gå høyt, som under «På’an igjen». Og ble gitarspillet for krevende, lot han bandet overta.
Eggums musikere var helt eksemplariske.
I likhet med Simon er Eggum en god gitarist og sanger, men når alderen setter sine begrensninger, er det best å høre nye versjoner av låtene. Eggum var hele veien god på timing som at han lot noen strofer komme litt senere for å forsterke poenget, som «det er hemmelig, [pause] uforglemmelig» i «Hemmelig».
Stående applaus
Mot slutten kom både «Heksedans» med groovy bass og «En natt forbi». Eggum la til nye, politiske innslag i teksten til «Kor e alle helter hen?» som et innbitt «Donald Trump» (istedenfor melodiske «Donald Duck og Co»).
Før har jeg kun hørt Jan Eggum sammen med Gitarkameratene i Olavshallen i 2010, og for alt jeg vet har denne malen for intimkonserter vært brukt i mange år, men det traff meg stort, og resten av publikum på Josefines. Stående applaus og jubel da Eggum gikk av scenen.
Medvirkende:
- Jan Eggum: vokal og gitar
- Eirik Are Oanæs Andersen: gitar, piano, bass og kor
- Idar Rolland: trommer, perkusjon, synthbass, piano og kor