En ærlig og verdig Paul Simon

Dette ble en flott konsert med en gammel og skjør Simon i Falkoner. Konserten var skrantede, men like fullt naken og ekte.

Paul Simon tok avskjed som turnéartist i 2018, men etter utgivelsen av platen «Seven Psalms» for tre år siden og konsertturneen i USA i fjor, ville han at også vi i Europa skulle få oppleve ham én gang til. Turneen har tittelen «A Quiet Celebration», og på en stillferdig måte feirer Simon seg selv som låtskriver. Med sine helsemessige begrensninger ga Simon en konsert som reflekterte over levd liv og det sårbare ved at vi alle en dag står ved endestasjonen.

Simon er døv på det ene øret, og jeg fikk inntrykk av at fingrene ikke er like samarbeidsvillige lenger. Stemmen er svakere.

Tross det dype alvoret var hovedpersonen selv i det humoristiske lune, og jeg som publikummer hadde tårer i øynene, både fordi jeg ble rørt og fordi jeg lo.

Konserten åpnet med minst ett minutt med stående applaus da Simon entret scenen.

Slentrende Simon

Jeg er såpass stor Simon-fan at jeg ikke nølte på om jeg skulle dra til København for å høre ham, men jeg var usikker på hva jeg gikk til. Både i 2016 («Stranger to Stranger»-turneen) og 2018 (avskjedsturneen) var Simon en perfeksjonist. Han hadde begynt å synge i lavere tonelag på grunn av en aldrende stemme, men han sang fortsatt balladen «Still Crazy After All These Years». Simon virket vital. Han spilte som en gud på gitar og den rytmiske fintfølelsen satt som et skudd, både i stemmen og fingrene, og hos bandet.

Denne lørdagskvelden i historiske Falkonersalen spilte Simon mindre gitar, og det var tydelig at alderen hadde innhentet ham. Han så gammel ut, og jeg hørte at stemmen var betydelig svakere, men i motsetning til eksempelvis Paul McCartney tilpasset Simon seg ved å synge nakent og ærlig med den stemmen han har. Simon brukte ikke lydteknikere til å skjule at han ikke lenger synger som før. Nå skal det også understrekes at Simon sang rent hele veien. Han bommet noen ganger på timingen, men det bidro også til at konserten slentret mer av gårde.

«Graceland» var jo nærmest en bluegrass-låt!

Levd liv

Jeg synes det er noe ekte og verdig over det Simon gjorde under konserten. I del 1 fremførte han og bandet med 12 musikere hele «Seven Psalms» og i del 2 et utvalg av sanger han liker å synge. Simon hadde plukket ut sanger som kledde stemmen hans nå og som sa noe om levd liv og ham som låtskriver. Hele tre sanger fra det undervurderte albumet «Hearts and Bones» (1983), som mange låtskrivere rangere høyt, og det gir mening. For meg var «Train in the Distance» et høydepunkt.

«Seven Psalms» er ingen enkel skive. Den krever mye av meg som lytter, og jeg bør helst lytte aktivt til musikken på hodetelefoner. For sangsyklusen på 33 minutter er lavmælt og stillferdig. Ingen typisk fengende melodier eller rullende rytmer. Heller ingen «typisk» Simon-plate, hvis man tenker melodi og rytme. «Seven Psalms» forteller meg at Simon fortsatt er sulten på å utforske og eksperimentere, og når han så velger å turnere skiva, vet jeg at han har noe viktig på hjertet. De nevnte turneer i 2016 og 2018 bar mer preg av å være «greatest hits»-turneer (selv med ny plate i 2016), men årets runde i større grad appellerer til det ettertenksomme.

Verdig konsertopplevelse

Kona Edie Brickell sang på deler av «Seven Psalms» og i duett med ektemannen på «Under African Skies». I tillegg tok hun plystresoloen på «Me and Julio Down by the Schoolyard». Gitarist Mark Stewart var som vanlig musikalsk leder og trommis Steve Gadd var tilbake etter cirka 20 år. Endelig fikk jeg hørt «50 Ways to Leave Your Lover» med Gadd på trommer! Ingen klarer å spille som han på den sangen.

Det var cello, fløyte og fiolin, og saksofon, samt mye perkusjon. Jeg likte det jeg hørte, fra start til slutt. Philip Glass-strykerarrangementet på «The Late Great Johnny Ace» og en neddempet «Something So Right» trekker jeg også gjerne frem.

Simon spilte «Sound of Silence» alene, og dette er den eneste låten han spiller alt gitarspill selv på. Under hele konserten for øvrig definerte han rammene og lot bandet ta over mens han sang. Jeg savner Simons gitarspill, men forstår hvorfor det var slik denne kvelden. Og slik må det være. Det at Simon var helt ærlig på det, og likevel ga en konsert som jeg vil huske med glede, gjør kvelden til en verdig konsertopplevelse.

martin.aasen.wright@gmail.com

MUSIKKEN:

Del 1: Seven Psalms

1. The Lord
2. Love Is Like a Braid
3. My Professional Opinion
4. Your Forgiveness
5. Trail of Volcanoes
6. The Sacred Harp
7. Wait

(Pause)

Del 2: «A bunch of hits»

1. Graceland
2. Slip Slidin’ Away
3. Train in the Distance
4. Homeward Bound
5. The Late Great Johnny Ace
6. Judy’s Comet
7. Under African Skies
8. René and Georgette Magritte with Their Dog After the War
9. Rewrite
10. Spirit Voices
11. Cool, Cool River
12. Me and Julio down by the Schoolyard

EKSTRA:

13. Something So Right
14. 50 Ways to Leave Your Lover
15. The Boxer

SOLO-EKSTRA:

16. Sound of Silence