Dweezil Zappa – Zappa plays Zappa 2006, Sentrum Scene, Oslo

Dato: 18. mai 2006

Sted: Sentrum Scene, Oslo

Gitaristen og komponisten Frank Zappa døde i 1993 av prostatakreft. Sønnen Dweezil Zappa har samlet en rekke musikere og dratt på turné for å spille farens musikk. Hyllestkonserten på Sentrum Scene var en fantastisk musikalsk opplevelse og særdeles rørende.

Hvilke forventninger skulle jeg ha til Frank Zappa-hyllesten Zappa plays Zappa – Tour de Frank? Da jeg hørte om konserten i fjor høst, var jeg meget skeptisk og tenkte at Frank Zappa er død og la det være med det. Allikevel dro jeg på konserten, og jeg angrer ikke et sekund.

Hvordan skal en musiker som Frank Zappa hylles? Hans musikk spenner over de aller fleste sjangere – rock, jazz, pop, blues, hardrock, doo woop, avantgarde, samtidsmusikk m.v. Musikken hadde ofte satiriske tekster om politikk, kultur, kvinner, sex, det amerikanske samfunnet m.v. Han blandet fengende popmelodier med lange instrumentale jazzimprovisasjoner og kaotiske lydcollager, og kunne øve 20 timer hver dag og dra på endeløse turneer hvor bandet knapt nok fikk tid til å sove og spise.

Frank Zappa ga ut nesten 60 plater i løpet av 27 år, de aller fleste med ny musikk.

Den eldste sønnen Dweezil Zappa har jobbet lenge med å forme konseptet Zappa plays Zappa. Lillebroren hans Ahmet skulle også være med på turneen som begynte 15.mai i Amsterdam, men har så langt ikke hatt anledning til å delta. Dweezil hadde en særdeles vanskelig oppgave med å regissere en konsert som virket ekte, seriøs og overbevisende. Han klarte det. Sjelden eller nesten aldri har jeg sett et så rørt og engasjert publikum. Det var flere våte øyekroker, inklusiv Dweezils, å se da jeg gikk ut av Sentrum Scene etter konserten.

Dweezil Zappa hadde plukket ut et band etter meget strenge opptakskriterier. Mange av pappa Franks stykker er så komplekse at det holder ikke at man bare kan lese noter. Et kriterium for de to keyboardistene, Aaron Arntz og Scheila Gonzales, var å lytte til Inca Roads, skrive ned notene og øve i 3 dager. De fikk ikke se notene på forhånd. I tillegg til det faste bandet Dweezil hadde med seg, kom en rekke kjente gjesteartister på scenen som hadde spilt med Frank i en årrekke. Napoleon Murphy Brock (saksofon, fløyte og vokal) deltok på nesten alle sangene. Dweezil lot ham synge, et klokt valg. Hvis Dweezil skulle ha sunget selv ville han lett ha blitt sett på som en stedfortreder for sin far. Trommeslageren Terry Bozzio kom inn under andre akt etterfulgt av gitarist Steve Vai.

Jeg var spent på om Dweezil Zappa ville fremstille faren slik vi husker ham eller slik vi ønsker å huske ham. Han valgte å la musikken tale for seg til tross for sin rolle som konferansier og musikalsk leder. Jeg ble meget fornøyd med repertoaret, et musikalsk sett som viser Frank Zappa som musikkens musiker, hvilket han i høyeste grad var. Det hadde blitt galt hvis Dweezil skulle stå på scenen å ta monologer som The Poodle Lecture og synge lettfattelige låter som Catholic Girls eller Bobby Brown (Goes Down). Det kunne fort ha blitt en Da Capo-forestilling. Hovedtyngden av materialet lå på Mothers-låter og tidlig solostoff, tunge og komplekse stykker. Å lytte til denne musikken er krevende, så da kan du tenke deg selv hvor krevende den er å fremføre live. Dweezil har uttalt flere ganger hvor oppgitt han er over at kompleks populærmusikk sjelden blir fremført live lenger.

Konsertbandet, både med og uten gjesteartister, spilte Frank Zappas musikk så presist og med en sann kjærlighet for detaljer. Etter noen minutter med klipp fra konsertfilmen The Roxy (hva med å utgi denne filmen på DVD snart?), ble Frank Zappa anno 1973 fadet ut mens han stemte gitaren sin og lyskasteren ble satt på sønnen Dweezil Zappa anno 2006 som stemte sin gitar. Resten av bandet entret scenen og vi kunne høre Help I’m A Rock. Den eneste innvendingen publikum kom med under hele konserten var etter første låt: «LOUDER!». Dweezil svarte med et stort smil: «We aim to please…».

Napoleon Murphy Brock er blitt eldre siden han underholdt Zappa-publikummet på 1970-tallet, men underholdningsfaktoren hadde absolutt ikke blitt svekket med årene. Han hadde et godt grep om publikum, smilte og lagde ablegøyer. Hans sangprestasjoner var det ingenting å si på. Før King Kong sa Dweezil at han hadde vært nøye med å velge ut musikere og at vi nå skulle få vite hva som var de respektives spesialiteter. Alle fikk sitt soloparti. Bandet svingte innom andre kjente Frank Zappa-låter, samt temamusikken fra Pink Panther. Don’t Eat The Yellow Snow fikk publikum til å juble og klappe lenge. Siste spor ut i første akt var Inca Roads.

Andre akt ble en klassisk «once in a lifetime»-opplevelse. Terry Bozzio er en trommeslager i ypperste elite. Han gjorde først noen av sangene han hadde sunget selv under Zappas ledelse, for deretter å spille en lang trommesolo, The Black Page #1. Dweezil smilte bredt da han skjønte at samtlige 1800 mennesker i lokalet helst ville høre en trommesolo fremfor noe annet. Steve Vai og Dweezil holdt en oppvisning i gitarspill under The Black Page # 2. Steve Vai lekte med gitaren sin og mange blant publikum ble stående med åpen munn og forbausende blikk. Vai ble igjen på scenen resten av konserten og holdt det høye spillenivået helt til siste slutt. At Dweezil var god på gitar var allerede kjent, men han overrasket nok mange denne kvelden. Det er tydelig at han har lært et og annet av sin far, uten å kopiere stilen hans.

Konserten varte i ca tre og en halv time, og publikum var særdeles engasjerte hele tiden. Dweezil kommenterte det flere ganger, blant annet med: «We should get some more buses and take you guys with us.»

Han var imponert over å se mange unge folk i salen. Etter siste planlagte ekstranummer ville folket ha mer og han var så rørt over den enorme responsen at han klarte ikke å nekte oss et nummer til, Eat That Question. Dweezil Zappas misjon med turneen Zappa plays Zappa var å bringe Frank Zappas musikk ut til et yngre publikum. Det er tydelig at Frank Zappas musikk også fenger dem.

Det er ikke lett å lage en hyllestkonsert, fordi den kan fort bli et pinlig revynummer eller en dårlig kopi. Mange har prøvd med særs varierende hell å rettferdiggjøre en Frank Zappa-hyllest, men Dweezil Zappa har mestret å skape en konsert som viser spennvidden og nyanserikdommen i farens musikk. Dette var ikke et coverband som spilte musikken til sin helt, men musikere med et nært forhold til Frank Zappas musikk og blant de få som er i stand til å fremføre musikken slik den skal spilles.

Zappa plays Zappa – stilsikkert og rørende!

Bandet:

  • Dweezil Zappa – gitar, konferansier og musikalsk leder
  • Jamie Kime – gitar
  • Pete Griffin – bass
  • Aaron Arntz – keyboards, trombone, vokal
  • Scheila Gonzales – keyboards, saksofon, vokal
  • Billy Hunting – perkusjon
  • Joe «Vaultmeister» Travers – trommer
  • Napoleon Murphy Brock – vokal, saksofon, fløyte
  • Terry Bozzio – trommer
  • Steve Vai – gitar

Spillelisten:

Intro:

  • Klipp fra filmen «The Roxy»: Montana og Dupree’s Paradise.

Første del:

  • Help I’m A Rock (fra Freak Out!)
  • Hungry Freaks Daddy (fra Freak Out!)
  • Let’s Make The Water Turn Black (fra We’re Only In It For The Money)
  • Florentine Pogen (fra One Size Fits All)
  • Pygmy Twylite (fra Roxy & Elsewhere)
  • The Idiot Bastard Son (fra We’re Only In It For The Money)
  • Cheepnis (fra Roxy & Elsewhere)
  • King Kong (inklusiv toner fra Titties & Beer, Filthy Habits og Pink Panther Theme) (fra Uncle Meat / Zappa In New York / Sleep Dirt)
  • Don’t Your Eat The Yellow Snow (fra Apostrophe’)
  • St. Alphonzo’s Pancake Breakfast (fra Apostrophe’)
  • Father O’Blivion (fra Apostrophe’)
  • Inca Roads (fra One Size Fits All)

Pause i nøyaktig 15 minutter

Andre del:

  • I’m So Cute (fra Sheik Yerbouti)
  • Tryin’ To Grow A Chin (fra Sheik Yerbouti)
  • City Of Tiny Lites (fra Sheik Yerbouti)
  • Punky’s Whips (fra Roxy & Elsewhere)
  • The Black Page #1 (fra Zappa In New York)
  • The Black Page #2 (fra Zappa In New York)
  • Peaches En Regalia / Montana (fra Hot Rats / Overnite Sensation)
  • Village Of The Sun (fra Roxy & Elsewhere)
  • Echinda’s Arf (Of You) (fra Roxy & Elsewhere)
  • Zomby Woof (fra Overnite Sensation)
  • Sofa #2 (fra One Size Fits All)

Ekstra:

  • Cosmik Debris (fra Apostrophe’)
  • The Orange County Lumber Truck (fra Weasels Ripped My Flesh)
  • More Trouble Every Day (fra Roxy & Elsewhere)
  • A Token Of His Extreme (outtro) (fra Joe’s Garage)
  • Eat That Question (fra Grand Wazoo)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *