Berlin på 1-2-3: Tangerine Dream, David Bowie og Berlin-filharmonien

I løpet av to dager i mai skal jeg høre Tangerine Dreams avskjedskonsert Phaedra, se den kritikerroste David Bowie-utsillingen og gå på konsert med Berlin-filharmonien.

Det som i 2010 begynte som en tilfeldighet, har etterhvert utviklet seg til å bli en reise i musikk. For fire år siden skulle en kamerat av meg, Kristian, og jeg høre Eric Clapton og Steve Winwood sammen på scenen. De spilte sammen i gruppen Blind Faith i 1969.

I 2011 ble det Roger Waters og The Wall. I 2012 og 2013 var det Peter Gabriel som lurte meg til verdensbyen. Det kan også nevnes at jeg brukte mye tid på Helmut Newton-museet i 2011. Fotokunst.

Lyden av Berlin

Over hifi-anlegget er Tangerine Dream og David Bowie det første jeg tenker på når jeg skal nevne musikk som har fått sitt preg av byen Berlin. Den elektroniske gruppen Tangerine Dream ble dannet i datidens Vest-Berlin på min favorittpub Zwiebelfisch i 1968. Det står i nyutgivelsen på vinyl av gruppens første album, Electronic Meditation. David Bowie spilte inn og ga ut de to solide platene Low og «Heroes» fra sine tre år i byen. Bowie brukte i Hansa studio i Berlin. Studioet Châteu d’Hérouville i Frankrike ble også brukt til Low. Lodger ble spilt inn i Montreux og New York, men regnes som en del av Berlin-trilogien.

Bowies meloditeft og mørke tekster møter Enos minimalistiske, kalde elektroniske klanger

Siden Berlinfilharmonien er et av verdens mest anerkjente orkestre, vil jeg høre det. På plate hjemme har jeg så langt brukt mest tid på symfoniene Berlinfilharmonien spilte inn med Bruckner under dirigent Günther Wand. Nå skal jeg høre Henri Vieuxtemps Fiolinkonsert nr. 4 i d-moll og Manfred-symfonien (i B-moll) med Tchaikovsky.

Pionerisk elektronisk musikk

På de fire første platene serverte Tangerine Dream krautrock som utviklet seg til å bli elektronisk. Phaedra (1974) er den første elektroniske platen som generelt sett fikk oppmerksomhet fra et allment publikum med rundt en halv million solgte eksemplarer. Ambient, abstrakt elektronisk musikk. Lange, psykedeliske lydflater.

Phaedra har aldri vært en favoritt hos meg, jeg holder plater som Rubycon, Ricochet, Force Majeure og Poland mye høyere. Men for all del, Phaedra er god, og ikke minst, viktig. Viktig fordi den i stor grad definerte ambient. Brian Eno omtales som ambientmusikkens gudfar. Jeg skjønner poenget, men det var flere som laget den formen for elektronisk musikk før Eno. Tangerine Dream var blant dem. Og de gjorde det før Phaedra, men jeg trekker frem denne skiva fordi den fikk en viss oppmerksomhet, og fordi Edgar Froese (bandets hovedperson) velger 40-årsmarkeringen til å pensjonere seg der alt begynte. I Berlin.

Jeg foretrekker de andre TD-skivene jeg nevnte, fordi de er mer melodiøse til tross for alt det abstrakte. Faktisk mener jeg Jean-Michel Jarres Oxygene (1976) er en langt mer betydningsfull plate enn Phaedra.

«Was I watching the Travel Channel?»

Etter glamrock, kjoler og kokain dro David Bowie til Berlin sammen med Iggy Pop i 1976. Bowie skulle vise seg å være særs kreativ. Min favorittplate med David Bowie, Station To Station (1976), som ble spilt inn før Berlin-perioden, er bindeleddet mellom den gamle Bowie, glamrock, og den nye Bowie, elektronisk. På Station To Station er lydbildet så dødt at det ikke kan tenkes at det samtidig er organisk. Men det er nettopp det. Dødt og organisk. Bowie blandet sammen to ytterpunkter.

På sine tre Berlin-plater, Low (1977), «Heroes» (1977) og Lodger (1979) skulle David Bowie ta det kjølige og døde fra Station To Station og utvikle lydbildet enda mer i en elektronisk retning. Brian Enos elektroniske visjoner var helt avgjørende. Bowies meloditeft og mørke tekster møter Enos minimalistiske, kalde elektroniske klanger.

David Bowie og Iggy Pop delte leilighet i Hauptstrasse (jeg har stått utenfor, selvfølgelig).

Bowie bidro på Pops to plater The Idiot og Lust For Life (begge utgitt 1977). Sangen China Girl kommer fra denne perioden, et låtskriversamarbeid mellom David og Iggy (eller Jim), først utgitt på Iggy Pops The Idiot, senere på David Bowies Let’s Dance i 1983.

Utstillingen i Berlin som tar for seg hele David Bowies karriere, ble først vist i London i fjor sommer, og settes nå opp i Berlin i mai. Utstillingen har i Berlin naturlig nok mer om Bowies år i byen, 1976-79.

Jeg gleder meg selvfølgelig til hele utstillingen, og er spent på hva bonusen er for oss som drar til Berlin. Knut Eirik og jeg går på konserten med Berlin-filharmonien torsdag kveld 29. mai, David Bowie-utstillingen fredag på dagtid og Tangerine Dream-konserten på kvelden 30. mai.

Klassisk Berlin

I 1885 skrev Tchaikovsky symfonien basert på Lord Byrons dikt Manfred (utgitt 1817). Diktet spilte på overnaturlige evner og myten om Orpheus. Før Tchaikovsky tonesatte Berlioz og Schumann, henholdsvis, diktet.

Tchaikovskys symfoni i fire satser er sjelden fremført. Dette er hans første programsymfoni med mer enn én sats. Symfonien fikk blandet mottagelse.

Før Tchaikovsky skal fiolinisten Hilary Hahn spille Henri Vieuxtemps.

Jeg er foreløpig en relativt uerfaren vandrer i den klassiske musikk. Så langt har jeg brukt mest tid på Bruckner, Mahler og Beethoven. Denne konserten er neste skritt videre.

martin.aasen.wright@gmail.com

Tangerine Dream – Phaedra (utdrag, 2012):

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *